JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Aksel Kielland (født i 1983) er medieviter, film og TV-kritiker i Morgenbladet. Det merkes i hans bok der den nye teknologien får temmelig røff medfart. KI, er en ting, sosiale medier slipper ikke unna de heller. For tida er han for øvrig ikke aleine om denne kritikken. Det er in å være teknologikritisk.

Det mest originale med denne boka er kanskje at forfatteren politiserer denne teknologien mer enn de fleste tidligere har gjort i bokform. Han kaller dette rett og slett den digitale kapitalismen, og har ikke noe mer positivt å si om kapitalismen enn folk på den politiske venstresiden flest. Skjønt, det kan diskuteres hvor originalt det er å påpeke at den nye teknologien også tjener den kapitalistiske produksjonsmåten. For hva gjør egentlig ikke det i vårt samfunn? Siden Berlinmurens fall, og Sovjetunionens bortfall et par år seinere, har svært få – om noen – satt nevneverdig fokus på dogmet om at kapitalismen er alle andre mulige samfunnsformer overlegen. Sånn sett er i hvert fall Kiellands bok ett viktig og etterlengtet bidrag.

Hovedtesen i denne boka er at teknologi ikke er noe som primært invaderer hjernen, tenkningen – ja, hele vår rasjonalitet. Nei, det er verre enn som så. Denne teknologien, hvor altså KI er siste skudd på stammen og så langt krona på verket, invaderer også kroppen. Den blir en del av oss, noe vi ikke unnslipper enda så gjerne enkelte av oss vil det. Den blir en besettelse, en fysisk avhengighet på linje med alle de andre avhengighetsfaktorene vi kjenner så godt til fra før av. Som for eksempel narkotika, alkohol og deres like. Vi klarer rett og slett ikke å motstå teknologien, vi bare må ha den. Og som regel mer og mer av den. De eneste som tjener på dette er eierne av teknologien, og de som ellers tjener penger på at denne teknologien får bre om seg i samfunnet i en hastighet som i seg sjøl er skremmende nok.

Du og jeg, brukere og konsumenter, er sjanseløse. Vi blir mer og mer rastløse. Konsentrasjonen forsvinner. Å prøve å lese ei bok kan vi bare gi opp så lenge det ligger en mobiltelefon ved siden av oss. Det hele er nokså tragisk. Kielland baserer mye av sin tenkning, skriving og advarsler rundt denne utviklingen på filmer han har sett (og som jeg ikke har sett). Argumentene, resonnementene virker overbevisende – når han klarer å holde seg noenlunde til den konkrete og faktiske verden, kan de fleste av oss nok nikke gjenkjennende og si at dette kjenner vi igjen. Ja, kanskje kan vi også føle det på våre kropper. Ny teknologi er virkelig til å få kløe i kroppen av, til å få gåsehud av. Her er skremmeskudd nok til ett helt orkester. Spørsmålet de mest negative og pessimistiske av oss sitter igjen med etter endt lesning er om det i det hele tatt kommer noe godt ut av denne digitale teknologien. Skjønt, forfatteren er ingen gammel gubbe fra 1970-tallet som mener at alt var bedre før, både samfunnet og det politiske engasjementet. Bare det er oppsiktsvekkende nok.

Jeg innrømmer glatt at det ikke var alt som står skrevet i denne relativt korte pamflettaktive boka jeg skjønte. Til det har den for mange nerdete innslag, og et språk som til tider er mer ekskluderende enn inkluderende. Men jeg tror jeg henger med på det meste likevel. Og går mer enn gjerne med på både innholdet og advarslene om at vi snart bør ta rev i seilene og tenke grundig gjennom hva dette gjør med oss – og kanskje skader oss så vel på legemet som i sjelen. Men er det nødvendig å pakke dette inn i så mange snirklete resonnementer? Uroen og rastløsheten er jo stor nok som den allerede er.