JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For oss som er glad i dramatikk – altså teater – fins det knapt noe bedre enn de klassiske teaterstykkene av 1900-tallets amerikanske dramatikere. Eugene O’Neill, Albert Albee, Arthur Miller – og, ja Tennessee Williams. En lang dags ferd mot natt, En handelsreisendes død, Hvem er redd for Virginia Wolf? Kan det bli bedre? Og altså Glassmenasjeriet som Tennessee Williams, han med det fantastiske fornavnet (som er et kunstnernavn – han het egentlig Thomas Lanier)) – like vakkert som Mississippi, skrev i 1944 og som går på Centralteatret i Akersgata i Oslo right now – gå å se det! For hvem har vel tematisert den amerikanske drømmen bedre enn disse herrer – ja, akkurat det kan amerikanerne i all sin desillusjon. De vil og vil, men får de det til? Blir de noe mer enn skopussere på Broadway?

Glassmenasjeriet er Williams gjennombruddstykke, og kanskje hans mest spilte ved siden av A Streetcar Named Desire. Det handler om den glassaktige familien Wingfield. Fortelleren og sønnen Tom, hans søster Laura og den hysteriske moren Amanda. Faren drakk en del, og plutselig bare stakk han hjemmefra, han så seg aldri tilbake. Tom er forfatter, akkurat som Williams og er nok et sjølportrett. For de drev med virkelighetslitteratur i USA også på 1900-tallet, den sjangeren er det ikke Karl Ove Knausgård som fant opp.

Det er Laura, søsteren med et langt og et kort bein, den handikappede, dette dramaet kretser rundt. Hun sporet litt av etter en dårlig opplevelse tidlig i livet, på skolen da hun forelsket seg i en gutt hun aldri fikk. Hun er altså en av oss, men har blitt like skjør som de glassfigurene hun har flyktet inn i verden til. Laura er i drømmenes teater, virkeligheten ble for tøff, den har hun stengt ute.

Hva skal mine barn bli? Spør mamma Amanda seg – ja, hun roper det ut så barna hører, hun er en av mange mødre, amerikanske eller ikke, som forventer og håper at barna skal bli noe stort, gifte seg og stifte familie – kanskje bli rik og leve ut The American Dream. Men som kjent, sånt går det ikke i det virkelige livet bestandig, sånn går det heller ikke for Tom og Laura. Til Amandas store fortvilelse.

En dag dukker også Jim O’Connor opp, en arbeidskamerat av Tom på skolageret hvor han jobber. Han er bedt på middag hos familien, Amanda blir i fyr og flamme – kanskje kan han være et godt parti for Laura, hvis han da ikke drikker eller har andre svin på skauen. Og til alt overmål, noe mamma ikke veit, så viser det seg at O’Connor nettopp er den gutten fra skolen som Laura aldri fikk, hennes ungdoms kjærlighet. Kan det bli verre?

De er på en måte drømmere alle sammen. Og med drømmer som er knust, som glass – ja, som enhjørningen til Laura som mot slutten mister hornet sitt. Tom vil gjerne ut av det hele, han ser til å være den minst skakkjørte, men handlingslammelsen rir ham også. Eller er det lojaliteten til mor og søster, familiefølelsen er sterk i USA, de har jo bare hverandre.

Og for å komplisere det hele så er handlingsgangen i dette stykket noe Tom, som både opptrer som forteller og deltaker i det, bare erindrer. Kan vi stole på minnene hans, er de sanne – hvor subjektive er de? Var moren så gal som han husker det? Kanskje blir dette for teoretisk, stoff for teaterkritikerne – hva vedkommer det egentlig oss som sitter i salen. For teater er konkret, det er noe som skjer der foran deg, på scenen – det er drøm og virkelighet i samme øyeblikk, akkurat sånn livet ofte også er.

Glassmenasjeriet er et flott drama som ensemblet med Fredrik Høstaker som Tom, Mari Dahl Sæther som Laura, Helle Haugen som Amanda og Modou Bah som Jim O’Connor gestalter på en både troverdig og severdig måte. Regi Ilene Sørbøe.

Men det spilles ikke til evig tid, så kom deg på Centralteatret så fort det lar seg gjøre.