The promised land

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvordan gikk det egentlig med de mangfoldige tusener som emigrerte fra Norge og slo seg ned i Gods Own Country – Amerika – i tidsepoken 1825 til 1900? Dette er tema for Sverre Mørkhagens andre bok om utvandrerhistorien som kom ut for noen år siden. Og han oppfyller oppdraget nok en gang. Skjønt, svaret på spørsmålet er ikke entydig. Det kommer an på hvem vi snakker om – og ikke helt sjelden om hvor de ulike gruppene slo seg ned i dette store landet som den gangen hadde en masse jord til salgs, men som manglet svært mye annet. For noen – ja, de fleste dro til Midtvesten der livet ofte ble hardt – mens andre bosatte seg på tettsteder som New York, Seattle og Chicago – byer som etter hvert ble gigantiske etter hvert som industrialismen også kom til Amerika. Og som kjent: Alt er størst i junaiten.

Mørkhagen skjønnmaler ikke. Noen av nybyggerne gjorde riktig nok akkurat det i sine brev hjem til farsgården der borte i fødelandet. Kom, kom – her er gull og grønne skoger, var det mange som skrev i sine tåredryppende brev som seilte over Atlanterhavet. Skog var det nok av. Og gull dukket jo også opp i helt bokstavelig forstand. Først i Sacramento-dalen i California rundt 1850, seinere i Klondike og Eldorado i Canada femti år seinere. Men noen stor suksess ble heller ikke den jakten, i hvert fall ikke for Mørkshagens norske kilder.

Forfatteren vier også en del plass til de mørkeste sidene ved amerikansk historie: Fordrivelsen av urbefolkningen, indianerne – the native americans, og slaveriet med den påfølgende borgerkrigen mellom statene i nord og sør. Særlig indianerkrigene og de norske nybyggernes omgang med disse i Midtvesten, er interessant lesning. Skal vi tro Mørkhagen kommer våre landsmenn langt bedre fra sin omgang med de ulike urfolkstammene enn mange andre europeiske nasjoners utvandrere. Skjønt, det er kanskje ikke noen særlig trøst uansett. Den amerikanske urbefolkningens skjebne er en trist historie som alltid vil bidra til å fargelegge USAs historie. Ikke er alle helt enige om hva som skjedde heller, men det er ikke Mørkhagens tema her.

Et annet fenomen som Mørkhagen denne gangen tar sterkere tak i enn i sin første bok (Farvel Norge) om selve utvandringen fra Norge, er de til dels harde stridigheter mellom de ulike religiøse grupperingene. Det er ingen hemmelighet at en betydelig mengde kvekere og haugianere var blant de første nordmenn som slo seg ned «over there». At kampen likevel var hard om den rette lære, er kanskje noe mindre kjent. Mange av dem hadde flyktet fra religiøs intoleranse i landet de kom fra. Når de endelig fikk satt opp torvhytta si ett eller annet sted på prærien i Minnesota, Dakota, Ohio – så hadde de blitt minst like intolerante sjøl. Et interessent fenomen i seg sjøl.

Som nevnt, reiste noen hjem igjen etter hvert. Det ble for hardt og vanskelig å leve i det nye landet. Men de fleste ble. Og de satte sine spor. Det er disse sporene Mørkhagen med denne boka har gått opp for oss. Han har brukt et vell av kilder, skriftlige som muntlige. Vi som er interesserte i denne historien er ham stor takk skyldig.