JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi kom fra Los Angeles. I over to døgn lå vi klistret til Highway One. En praktfull tur med leiebil. Vi møtte ikke Clint Eastwood på veien, men det var ikke mye om å gjøre – vi var i hvert fall innom ranchen hans. Og museet til John Steinbeck. Vi spiste, om ikke vredens druer, så mye annet godt på veien. Endelig var vi framme, endelig var vi i San Francisco – en av USAs flotteste byer. Vi sjekket inn på SAS-hotellet i mangel av originalitet. Og etter en rask akklimatisering, jaktet vi på det vi trodde var umulig – men likevel veldig ønskelig: Billetter til The Rock. San Franciscos mest berømte turistattraksjon – fengslet ute på den lille øya i bukta. Alcatraz. Den rømningsikre anstalten hvor mange kriminelle en gang sonte for sine misgjerninger – stedet den ikoniske filmen «Flukten fra Alcatraz» handler om. Ja, med nettopp Clint Eastwood I hovedrollen. En Eastwood som her er lysår fra rollen som pressefotograf i den romantiske «Broene i Madison County».

Men vi skulle bare være I byen i ei snau uke, og det var midt i juli. Høysesong. Ingen hadde tro på at det var mulig å få tak i adgangskort til Alcatraz – det gikk rykter om lange ventelister. Men for å gjøre en lang historie kort: Vi made it, vi klarte det! Og vips så satt vi der en dag på ferja på vei ut til den berømte fangeøya for å se fengslet som ble åpnet i 1934 og stengte 29 år seinere – 21. mars 1963. Fengslet hvor ingen offisielt har flyktet fra, men hvor noen «bare» har blitt borte. Vannet er kaldt hele året rundt i San Francisco Bay, og det er et stykke til land.

Å komme med båten til denne fangeøya ligner en del på ankomsten til Robben Island utenfor Cape Town i Sør-Afrika hvor jeg også har vært for snart 20 år siden. Det er sterke opplevelser begge deler. Vi vandret lenge rundt I fengslet på Alcatraz. Det er nemlig gjort om til museum nå. Mye er bevart omtrent som det var I 1963 – dette er ikke et palass for estetikere. Og som seg hør og bør et museum – ved utgangen fins det en butikk hvor du kan få kjøpt diverse suvenirer. Og en og annen bok og brosjyre om fengslets historie. Det var her jeg kom over denne fantastiske fotoboka av Leigh Wiener med bilder fra den dagen fengslet stengte. Bildene er i svart-hvitt, som tiden krevde, og de fleste viser løslatelsen av fanger. Med bøyde hoder, ikke for å skjule seg for fotografen, men i ren skam, og med håndjern og av og til fotlenker, skildres «the last day». Ikke et smil er å se – verken hos fangene eller fengselsbetjentene.

Mange av oss kjenner amerikansk fengselsvesen. Det er ingen ting å smile av. Det hører til blant det verste i verden. Fotografen avdekker dette på en subtil måte. Johnny Cash har gjort det på en annen måte. Rått og direkte. Brutalt. San Quentin, ett av de fengslene Cash har skrevet og sunget om, ligger ikke langt unna.

Denne boka er et funn for alle oss som er interessert i amerikansk historie, i amerikansk fengselsvesen generelt og kriminalomsorg spesielt. Og den er et dokument ikke bare over en beryktet institusjon, men også over en dyktig fotograf.