JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Oppe langt nord i Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Ringebu, vokser det på 1920- og 1930-tallet opp to brødre Kvitilshov, med fornavnene Oddmund og Sigurd. Med en far med navn Ola som tidlig melder seg inn i Fedrelandslaget og forblir politisk konservativ hele livet. En gang var han også en venn av Vidkun Quisling, men det går etter hvert over. 1930-tallet var som kjent for den historieinteresserte ei turbulent tid, ikke minst ideologisk. Dette tiåret kom endelig Arbeiderpartiet til regjeringsmakt, men det var også brune ideologiske retninger i omløp. Skjønt, verken nazismen eller fascismen fikk noen stor tilhengerskare i Norge. Det var det mange årsaker til som ikke skal tematiseres her. Det gjør heller ikke forfatter Torgrim Eggen i sin siste bok «Blodet», av forlaget kalt en roman.

Boka er historien om de to nevnte brødrene som begge blir sterkt påvirket av nazistisk tankegods. De velger begge å gå inn på tyskernes side da den andre verdenskrigen slår ned over Europa og Norge. Og de verver seg. Ikke for kamper i Norge, riktig nok, men Oddmund blir østfrontkjemper, mens Sigurd drar til Finland og kjemper mor sovjetrusserne der. For en ting har de to til felles – de er begge svorne antikommunister. Og bolsjevikhatet var det dumt å undervurdere.

Brødrene er ellers ganske ulike. Oddmund er en skoletaper, Sigurd nærmest det motsatte. Sistnevnte ender da også til slutt opp som lege, men det er etter at krigstjenesten er over. Oddmund sliter en del mer i det sivile uten at det skal røpes altfor mye her. Litt motvillig må både mor og far se at de to sønnene, som tenåringer, drar ut i krigen med livet som innsats. Begge kommer imidlertid hjem, det var slett ikke alle som gjorde det. Men brødrene er skadet både på sinn og kropp.

De to har også en noe yngre søster. Hun blir i 1958 forfatter Torgrim Eggens mor. Brødrene er dermed Eggens onkler og to han får en del å gjøre med i sine unge år til tross for at han blir oslogutt, mens brødrene flakker litt mer rundt.

Og livet de to brødrene lever er sjølsagt altfor spennende for en så erfaren forfatter som Eggen til at de ikke blir gjenstand for en fortelling. Hvor mye av denne historien som er dokumentarisk sann, er ikke så godt å vite, men Eggen gir uansett et interessant portrett av begge to. Uansett velger jeg å lese boka som skjønnlitteratur sjøl om Eggen på flere steder bringer seg sjøl inn i fortellingen, og at den av også flere andre grunner har trekk fra sakprosaens skrivestil. Den er en litt sånn sjangerbastard, noe som er relativt populært blant dagens samtidsforfattere. Men i romanen er som kjent det meste tillatt.

Eggen, som altså også er fortelleren her, skildrer ganske inngående de to brødrenes kamper og liv ved fronten. Ikke alt av dette er like spennende, men det skaper likevel en nødvendig bakgrunn for det som skal skje dem seinere. For en dag tar krigen slutt, det er tid for et oppgjør. Landssvikerne, som de helt åpenbart begge er en del av, skal stilles til rettergang og doms. Hva med Oddmund og Sigurd nå? Isolert sett kommer de ikke så aller verst fra det, men de er begge merket for livet. Rettsoppgjøret blir slett ingen oppreisning. Dette er definitivt det mest interessante ved denne fortellingen. Nå var det tid til å skaffe seg familie, nå skulle voksenlivet starte. Og hva med resten av familien Kvitilshov, hvor merket var den? Jo, da – det mangler ikke på sårkanter og mareritt i dette krigsettermæle der heller.

I det store og hele er dette en til tider spennende, underholdende og lærerik historie. Og Eggen kan jo skrive og turnere dramaturgi, det har han også vist – om ikke alltid – mange ganger tidligere. Mot slutten av boka blir han sjøl en stor del av fortellingen ettersom vi nærmer oss vår egen tid. Etter mitt skjønn kunne han ha droppet de fire siste sidene. Mange mener at vi i dag lever i tider som kan minne om 1930-tallet. Og at dagens Russland mer og mer ligner en kopi av gamle Sovjetunionen. Mulig det ikke er noen dårlig analyse, men verken Breivik eller Trump passer så veldig godt inn i dette manuset. Og litt må forfatteren også kunne overlate til oss lesere. I en roman som denne trenger ikke sakprosaisten å stikke hodet sitt så tydelig fram med for eksempel et spørsmål om hvem vi i dag vil dø for.