JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Riktig nok er Jens Stoltenberg en sentral mann og politiker i utformingen av pensjonsreformen, men noen pensjonisttilværelse for seg sjøl ser det ikke ut til at han planlegger med det første. Etter 10 år som generalsekretær i NATO, flere år lenger enn planlagt, går han nærmest rett inn som landets finansminister. Skjønt, han nøyer seg ikke med det. Han har de siste årene «puslet» litt med bokskriverier også. Og nå foreligger det arbeidet bak stive permer – en over 400 siders fortelling om årene i NATO. Ei bok med solid bakgrunn for egne meninger.

Og det har blitt en leseverdig bok både for utenrikspolitiske nerder og oss andre som er generelt opptatt av politikk – ikke minst for hvordan politikk blir til. For i Stoltenbergs bok, som altså er et tilbakeskuende blikk på hans tjenestetid i Brussel, får vi bli med inn i mange av storpolitikkens innerste kammer. Her er det forsøkt åpenhet og ærlighet på samme tid. Hva som ikke blir skrevet her av det som skjedde og ble sagt, må vi bare gjette oss til. Men det hele virker overraskende gjennomsiktig.

Og med en sånn ærlighet blir også det uærlige framlagt til fullt offentlig skue. Stolenbergs redelighet medfører nemlig at vi blir med på diverse hestehandler og forhandlinger som ikke er hverdagskost i sjølbiografier. Men han er aldri ufin mot de han presenterer argumentene og de politiske virkemidlene til, uansett hvor uenig han er med dem politisk. I denne boka framstår Jens som et ektefødt barn av sin far Thorvald, den snille og omtenksomme politikeren som nok flere enn jeg gjerne skulle ha hatt som far eller bestefar. Ett av de mer rørende kapitlene i denne boka er da også når Thorvald Stoltenberg ligger for døden, men holder seg i live noen ekstra timer i sykesenga for at sønnen skal rekke hjem fra Brussel for å ta det siste farvel. Det er sterk lesning. Ved siden av kona Ingrid er det vel neppe noen som har betydd så mye for Jens’ politiske karriere og liv som faren. Boka er i en viss forstand en hyllest til dette sønn-far-forholdet også. Uten Thorvald, ingen Jens, både i bokstavelig forstand og i overført betydning.

Å gå gjennom alle de viktige sakene, med alle dets intriger, som denne boka tar opp, er det ikke plass til. Heller ikke alle de menneskemøtene som Stoltenberg farer over på kortest mulig tid. Han har ved flere andre anledninger poengtert at han er glad i mennesker, denne boka dokumenterer også det.

Men møtet med én politiker må kommenteres: Den amerikanske presidenten Donald Trump. Trump får stor plass i boka. Det skyldes sjølsagt at USA er den klart viktigste alliansepartner i NATO. Og Trump var president i 4 av de 10 årene Stoltenberg var generalsekretær.

Og la det være sagt: Du skal lete godt for å finne sitater eller andre begivenheter der Stoltenberg bevisst forsøker å framstille Trump på en ufordelaktig måte – også her er han overraskende «snill» og overbærende. Stoltenberg skriver kun at Trump er litt annerledes, ikke minst enn Barack Obama som han overtok jobben til i 2017. Men måten Stoltenberg beskriver Trump på i denne boka, og som viser ham fram i det Stoltenberg sjøl insisterer på er en sannferdig og ekte måte, levner liten tvil hos leserne av denne boka. Donald Trump «avslører» seg egentlig sjøl, han viser virkelig hvor ille han er. Måten Stoltenberg gjør dette på er ikke superoriginal, det er den gamle, gode journalistiske «show it, don’t tell it». Du verden hvor effektiv den er i denne boka!

Bokas røde tråd er imidlertid bare indirekte Trump. Det som går igjen, og som både en generalsekretær i NATO og alle medlemslandenes statsministre er opptatt av, er hvor dominerende USA er i alliansen – ja, hvor maktpåliggende det er å ha USA med. Uten USA, ikke noe NATO. Dette blir da også Trumps store trumfkort, og grunnene til at han blir så sentral i denne fortellingen fordi han er smart og slu nok til å stille spørsmål ved hele denne forutsetningen. Skal virkelig USA betale hele NATO-festen, spør han – et spørsmål som blir liggende som en udetonert bombe for generalsekretær Jens Stoltenberg. Skal NATO rakne på Stoltenbergs vakt?

Av begivenheter Stoltenberg ellers måtte løse, og som boka tematiserer, er sjølsagt Russlands krig mot Ukraina, koronapandemien og vanskelighetene med å få Finland og Sverige med i NATO. Men Jens kom bra fra dette også – ja, det er i bunn og grunn ei bok om en norsk politiker som nyter en voldsom respekt internasjonalt uten at hovedpersonen sjøl på noen måte framstår som skrytende. Det er kanskje bokas aller største bragd – og også her skiller han seg klart ut fra for eksempel Donald Trump.