JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den tilsynelatende uløselige konflikten mellom Israel og palestinerne i Midtøsten er med den pågående krigen i Gaza aktuell som aldri før. Skjønt, konflikten har vært mer eller mindre levende siden 1948, året da staten Israel ble opprettet. Journalist Odd Karsten Tveit har i over 40 år dekket konflikten på ulike måter. Blant annet gjennom boka om Trygve Lie (1896-1968) som kom ut for seks år siden.

For det kan se ut som en biografi dette her, men skinnet bedrar. Dette påpeker da også forfatteren i sitt etterord. Han kaller boka et «relativt kort grovportrett av, ikke en omfattende biografi om Trygve Lie». Tveit bruker isteden Trygve Lie, den tidligere LO-advokaten, arbeiderpartipolitikeren, statsråden og generalsekretæren i FN, til å få sagt noe han mener er vesentlig om den nevnte konflikten i Midtøsten. Og gir langt på vei Lie skylda for mye av elendigheten.

Trygve Lie var nemlig en ihuga tilhenger av en israelsk stat etter krigen. Generalsekretær i FN ble han i 1946, og satt som det til 1953. Etter hvert ble han ganske omstridt, ikke minst på grunn av sine sterke sympatier for Israel allerede fra dag én. Han var for øvrig ikke aleine om det, også hans eget Arbeiderparti var på samme kurs. Kanskje ikke så rart at han ønsket et fristed for verdens jøder med Holocaust friskt i minne, men det fantes en del andre muligheter i 1948 enn de Lie ivrig mest for. Ifølge Tveit så generalsekretæren bort fra disse. Og gjorde det ganske bevisst. Han tok aktivt stilling. Palestinerne overså han glatt.

I boka «Gudfaren» har Lie en hovedrolle. Hvordan han manøvrerte seg i det politiske landskapet dokumenterer til fulle at Arbeiderpartiet på denne tida slett ikke var noen søndagsskole. Maktpolitikere som Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Konrad Nordahl og ikke minst Haakon Lie regjerte på Youngstorget og i bygningene rundt. Men også Trygve Lie ville opp og fram. Og manglet ikke sjøltillit, om vi skal tro Tveit. Akkurat som de fire nevnte herrer ble han ikke mer radikal med årene. Som både Haakon Lie og Konrad Nordahl utviklet han seg til en svoren antikommunist etter hvert. Og de delte sitt nærmest politisk-religiøse syn på staten Israel.

Tveits bok er ikke en gjennomgang av alle sider ved den arabisk-israelske konflikten, også det understreker han i etterordet. Forfatteren har skrevet flere andre bøker om det. Her er han mer opptatt av Lies rolle. Og den rollen kommer Lie svært dårlig ut av.

Tveit er en belest mann. Noteapparatet i boka er solid. Han ser ut til å ha dekning for mange av sine påstander. At han også mer enn antyder en mengde negative personlighetstrekk hos Lie, skjemmer framstillingen noe. Det kan godt hende at det er kildemessig dekning for disse også, men samtidig kan det virke som om Tveit leter etter dem med lys og lykte – nettopp for å nå fram med sitt hovedbudskap: At det ble begått stor urett mot palestinerne fra dag én, at den Israelske stat sto bak og at Trygve Lie fikk flertallet i FN, ikke minst USA, til å juble med ham.

Mulig var Lie både pompøs, sjølhevdende, stormannsgal, kronisk misunnelig og uetterrettelig – i hvert fall er det inntrykket vi sitter igjen med etter endt lesning av Tveits bok. Men hadde han så stor makt i Midtøsten-konflikten som Tveit synes å mene?

Det er altså tida Lie satt som generalsekretær i FN Tveit i hovedsak konsentrer seg om. At dette var en stilling han manøvrerte seg inn i på klassisk maktpolitisk vis, unnlater ikke Tveit å poengtere. Og når de sju årene i FN var over, bruker Tveit mye trykksverte på å skildre Lies syn på sin etterfølger Hammarskjöld. Lie levnet ikke svensken særlig mye ære, om vi skal tro Tveit.

Men summa summarum har Tveit skrevet en interessant og engasjert fortelling om Midtøsten-konfliktens første år, og Trygve Lies og FNs rolle i dannelsen av staten Israel. Jeg tror imidlertid han kunne gjort dette med en litt mer nedtonet psykologisering av Trygve Lie. Skjønt, politikere er jo mennesker de også, de har sine sympatier og antipatier. At disse spiller med når store avgjørelse skal tas, er ikke et moderne fenomen. Det som er moderne, er at forfattere i våre dager, kanskje særlig de med journalistisk bakgrunn, er flinkere enn tidligere til å grave dem fram. Og mer modige når de presenterer dem i bokform.