JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg er ingen tilhenger av verdens- eller norgesmesterskap i skriving. Litterære priser har jeg derfor et ambivalent forhold til. Det gjelder også Nobelprisen. Kunsten er enten god eller dårlig, snakk om nummerering fra en, to og tre er meningsløs når det gjelder all kunst. Skjønt, jeg registrerer jo hvem som hvert år får nobelprisen i litteratur. At den sør-afrikanske forfatteren J. M. Coetzee fikk den i 2003, har derfor ikke gått meg hus forbi. Men jeg insisterer sterkt på at det ikke er derfor jeg i all hovedsak leser hans bøker fra år til år. Jeg gjorde det faktisk lenge før 2003.

Forfatteren har emigrert til Australia, men har fortsatt å skrive bøker. Mange av disse er oversatt til norsk, også hans originale og flotte sjølbiografier. Nå er han aktuell med sin siste roman «Polakken», en ganske tynn flis av ei bok – bare 137 sider lang.

Vi møter Beatriz og Witold i denne tredjepersonsfortellingen. Førstnevnte er spansk og livnærer seg av å arrangere konserter i Barcelona. En dag blir pianisten Witold (med det vanskelige etternavnet Walczykiewicz) invitert. Han er polsk og er ekspert på sin landsmann Chopins musikalske komposisjoner.

Witold som er 72 år gammel forelsker seg i Beatriz som enda ikke er fylt femti. Forelskelsen blir for ham dessverre ikke gjengjeldt. Han prøver så godt han kan å få henne interessert, men lykkes ikke. Skjønt, Beatriz blir såpass fascinert av å få så mye oppmerksomhet av en kjent konsertpianist, at hun følger med et langt stykke på vei. Antagelig et altfor langt stykke. Ingen ukjent problemstilling dette heller.

Mange av oss har opplevd ulykkelig kjærlighet. Det kan tilsynelatende se ut som om den aldrende mannen tar avslaget med fatning, men gjør han egentlig det? Det er til tider vondt å lese om hans bestrebelser for å få henne på kroken. Han vil rett og slett dele livet sitt med Beatriz. Hun er ei godt gift dame, men hun lever i et ekteskap som for lenge siden har gått ut på dato. Beatriz og Witold deler seng et par-tre netter, men det stopper der. Hun vil rett og slett ikke.

Så går årene. Coetzee er en mester til å fortette en tekst. Her skjer det store sprang både mellom linjene og mellom kapitlene. En dag får Beatriz vite at Witold er død. Og at han hjemme i sin leilighet har etterlatt en pakke til henne. De har ikke hatt kontakt på mange år. Hva skal hun gjøre nå? Hun trodde Witold var helt glemt, men så enkelt var det likevel ikke. Hun drar til Polen og finner ut at det han har etterlatt til henne er en diktsamling. Visst nok ganske ordinære dikt, finner hun etter hvert ut.

Stort mer er det ikke å gi av handlingsreferat her. En enkel fortelling om et ganske hverdagslig problem. To mennesker som en gang møtte hverandre, og som av ulike grunner ikke fikk dette møtet til å gå helt opp, men som aldri helt klarte å glemme hverandre. Hvem har ikke vært i lignende situasjon i livet?

Coetzee er en forfatter med store musikk-kunnskaper. Det musikalske er helt sentralt i denne romanen. På sett og vis består den av en mengde etyder i ulike tonearter. Allusjonene til Dantes berømte diktverk Inferno, er tydelige, en av verdenslitteraturens klassikere der vi også møter en uoppnåelig Beatrice.

Coetzee har også tidligere vært opptatt av mennesker som ikke får det til. Sammen. Det vanskelige samværet, den menneskelige harmonien, har på en måte blitt hans varemerke. Her tar han dette nesten ut til sin ytterste konsekvens. Ikke bare som et problem, ikke bare som en utfordring – men som et fenomen som langt på vei er uløselig. Den som leter etter lykke, finner det sjelden hos J.M. Coetzee. Her fins bare nokså nøktern, noen vil kanskje si bitter, virkelighet.