JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Da denne boka ble lansert, fikk Per Olaf Lundteigen, Senterpartiets enfant terrible i en drøy mannsalder, spørsmålet om han var medlem av riktig parti. Da reiste bonden fra Vestfossen seg opp på sitt karakteristiske vis og svarte høyt og tydelig ja. Men var det alle i salen som trodde ham? Denne boka viser vel til fulle at Lundteigen aldri har vært noe hjertebarn i Senterpartiets ledelse. Samtidig viser den at Lundteigen sjøl har levd greit med det.

Lundteigen ble tidlig samfunnsengasjert. Særlig i landbrukspolitikk, men også i mye av det som setter rammene for hvilken landbrukspolitikk vi skal føre her til lands. Og da blir feltet større enn kanskje de fleste vil innrømme. Nå på sine eldre dager, etter at han ved siste stortingsvalg trakk seg tilbake fra landets nasjonalforsamling, har han da også understreket hvor viktig kunnskap er. Du bør rett og slett ha noe å fare med, ikke minst hvis du vil stå litt på siden av politisk mainstream og hevde din rett. Dette er ikke noe Lundteigen bare mener, det er en egenskap han for de som har ønsket å lytte, også har fått demonstrert at han behersker i praksis. Bonde med gode teoretiske ferdigheter – ingen dårlig kombo for en politiker.

Han startet opp i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, en tradisjonsrik Arbeiderpartibastion og ofte i sterk opposisjon til Norges Bondelag som var - og er - Senterpartiets store rekrutteringsarena. Men arenaen til bondeorganisasjonene ble for liten for Lundteigen, han meldte seg inn i Senterpartiet i 1971 og har alltid hatt et anstrengt forhold til Arbeiderpartiets høyreside. De med New Public Management og markedsliberalistiske tanker i stresskofferten. Lundteigen er en svoren tilhenger av offentlig politikerstyring av alt det i samfunnet som er viktig for oss. For eksempel landbrukspolitikken. Dessuten må vi i et land som Norge styre samfunnsutviklingen vår sjøl. EF, EU og EØS er noe svineri som Lundteigen skal ha seg frabedt å være medlem av. Han har brukt mye arbeidstid gjennom årene til å snakke disse tre bokstavkombinasjonene midt imot. Han er også en såpass ekte senterpartist at hele landet må tas i bruk. Samtidig skal det lokale sjølstyre råde. Det er ikke bare på et nasjonalt nivå vi ifølge Lundteigen skal ha full råderett, men også på det lokale. Skjønt han er kanskje ikke så hard i klypa i sitt «Oslo- og sentraliseringshat» som partiformann Vedum. Som det står i denne boka: Annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok, ble denne motstrømpolitikerens varemerke. Og hans største politiske seier er fortsatt nei-et til norsk EU-medlemskap i 1994. Denne seieren delte han imidlertid med gode venner som Anne Enger og Kristen Nygaard – to store forbilder for Lundteigen.

Biografien er ei snill bok. Lundteigen får i all hovedsak stå uimotsagt. Boka er blitt til ved at Lundteigen har fortalt om sitt politiske liv til Thomas Vermes, mangeårig politisk nyhetsjournalist i Klassekampen, Nationen og ABC Nyheter. Privatlivet er stort sett fraværende. Flere steder gjengis lange sitater fra Lundteigen. Det at biografien er såpass autorisert, er sjølsagt en svakhet. Den nærmer seg en sjølbiografi. Kritikk av eller andre synspunkter på Lundteigen er fraværende. Derfor får også vi som lesere aldri svaret på hvorfor Lundteigen aldri verken ble statsråd eller fikk noen verv når Senterpartiets landbrukspolitikk skulle utarbeides. Vi kan bare gjette oss til at det er den gamle visa som også her er rådende: Den som utfordrer ledelsen for mye, får heller aldri sentrale verv. Dette er en gjenganger og gjelder i politiske partier, i organisasjoner – ja, også i fagbevegelsen.

Men Lundteigen har valgt å være ærlig og tro mot sine synspunkter, og tatt de kampene han sjøl har syntes vært nødvendige. Han ble valgt i 5 perioder på Stortinget som kandidat fra Buskerud. Og i fagbevegelsen har nok Lundteigen hos mange tillitsvalgte vært mer populær enn partiet hans. Det er i så fall ikke noe dårlig skussmål. Helt til slutt i boka sier Lundteigen følgende: «Om jeg angrer på noe, er det at jeg ikke har hatt mot og krefter til å være radikal nok for å sikre de verdiene jeg bestandig har styrt etter – folkestyre, forvalteransvar og rettferdig fordeling.»

Og som det står å lese på bokas bakside forteller han her om den indre motivasjonen som ligger bak samfunnsengasjementet, og om politiske strategier og kamper – også innad i Senterpartiet. Da får vi heller leve med at det på side 118 står at hotellet Beekman Tower i New Yorks Manhattan bare ligger et steinkast fra FN-bygningen. Det er en smule unøyaktig med mindre Thomas Vermes er verdensmester i steinkasting.