JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I skrivende øyeblikk er Donald Trump, den mest høyreorienterte presidenten i USA ever, i ferd med å tape det amerikanske valget. Skjønt, han fikk mange stemmer – ja, han har en forbløffende stor tilhengerskare. Høyreekstremismen – the far right – er ingen spøk i USA. Eller noe andre steder.

For det er denne gjengen, USAs høyreekstreme, journalist Vegard Tenold Aase, tar for seg i sin bok. Aase skrev den i utgangspunktet på engelsk siden han bor og virker i USA, men den ble oversatt til norsk i fjor.

Boka må være temmelig rystende lesning for sårhudede og politisk naive sjeler. Av en grunn jeg ikke helt får tak i får journalisten lov å komme på innsiden av det nasjonalistiske hvite miljøet i USA. Han følger særlig en kar med kallenavnet «den lille føreren», en mann som står i spissen for å samle troppene. Vi befinner oss i all hovedsak i tida før forrige amerikanske presidentvalg. Så Trumps valgseier i 2016 er ikke i boks, men alle de vi møter i denne boka skal stemme på ham. Skjønt, mange av dem syns ikke han er nasjonalistisk nok! Problemet er bare at Obama/Clinton – ja, Demokratene – er så mye, mye verre.

Aase jobber ikke undercover, men er åpenlys om sin profesjon sjøl om han ikke vifter med kamera i utide. Så vidt jeg skjønner skriver han også reportasjer underveis uten at han på noe vis blir tittet i kortene eller nektet publisering. Han kommer opp i et par episoder av litt voldelig karakter, men redder seg unna den totale grisebank. For den gjengen her tyr til vold for et godt – og helst et dårlig – ord. Et menneskeliv er ikke så mye verdt på fanatismens alter. Journalisten er definitivt ikke på rasistenes (og i mange tilfeller nazistenes) side.

Kjente gloser fra høyreekstremisters vokabular slynges ut, og vi får som lesere bli med journalisten på planleggingen av diverse demonstrasjoner og markeringer der også antifa, de venstreradikale, ofte dukker opp for å ødelegge rasistenes markeringer. For sjøl om boka også inneholder en del analyser og løpende kommentarer fra forfatteren, er den først og fremst en reportasjebok. Vi forflytter oss mellom ulike delstater. Boka viser i ganske rå form hvor ille det virkelig er, hvilke verdier dette landet hvor ulikheten har vokst ekstremt siden 1970-tallet, har utviklet i fattigdommens bakgård. Dette er dessverre ikke et marginalt fenomen, det er ingen døgnflue. Og som Aase skriver i et etterord i boka er det ikke et fenomen som dukket opp sammen med Trump, eller kommer til å forsvinne etter at han flytter fra Washington til Florida. Dette er USAs bakside, og ei bakside som er så skremmende at også vi som ikke uforbeholdent elsker Amerika fryser på ryggen.

Hva kan gjøres med denne voldelige rasismen i et land med så mange med annen hudfarge enn blendahvit? Det skriver Aase lite eller ingenting om. Hans kall har her vært kun å skildre, kun å vise fram hva han er sett og opplevd. Så får det bli opp til andre å ta politiske grep.

Det går ei linje fra en voksende fattigdom til misnøye, frustrasjon, hat og i siste instans til voldeligheter. Det går ei linje fra tapte illusjoner til den amerikanske drømmen som ser ut til nettopp å være bare det: En drøm. «I have a dream», sa som kjent Martin Luther King jr. Kort tid etterpå ble han skutt. Vi må huske på at det er ikke bare USAs afroamerikanere som har en drøm – det gjelder den hvite arbeiderklassen også. Den har vært lurt av overklassen i årtier. Survival of the fittest er et slagord som altfor mange nordamerikanere aksepterer. Hvis ikke utviklingen snart snur over there, kan flere enn de fattige få problemer med å overleve.

Vegard Tenold Aase har med denne boka gitt oss noe av bakteppe for at en slik dystopi er mulig.