JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sosionom og samfunnsdebattant Anna-Sabine Soggiu møter en dag en liten gutt utenfor blokka i Kolstadgata 7, også kalt K7, på Tøyen i Oslo. I denne boka tasset hun sjøl rundt i barnesko på 1980-tallet, ei kommunal blokk som i over 40 år har inneholdt leiligheter for fattigfolk. Her bodde arbeiderklassen, og den bor her ennå. Hun bestemmer seg i møte med gutten til å skrive ei bok om hvordan fattigfolk hadde det da hun vokste opp – hun begynner å fortelle sin historie i du-form. Og det er ikke klassereisa, som hun for så vidt sjøl har reist, hun vil skrive om eller skryte av – nei, hun vil skrive om hvordan det er ikke å føle seg bra nok – alltid skamme seg for hvem du er. Og dette gjør hun hjerteskjærende godt uten et øyeblikk å betrakte seg sjøl som et offer. Boka «Vi fattigfolk» er en sjølbevisst tekst, en tekst som nekter å holde kjeft eller skyve problemer under teppet. Og det er ei bok som ikke lar politikerne slippe fra sitt ansvar, ei bok som forsøker å mane til handling snarere enn til enda mer prat, prat og atter prat. Som til slutt ender i pissprat. Boka er ei kronologisk reise fra barndom til dagen i dag, den forteller historien om å vokse seg sterk nok til å utstå andres blikk, om å få de økonomiske endene til å gå i hop. Den forsøker å vise oss hva fattigdom er, og hvilke følger fattigdommen får for barnesinn, for menneskers oppvekst. Mer enn å skildre elendighetssituasjoner, reflekterer den rundt hva det vil si å ha dårlig råd, lite penger i lommeboka – mye mindre enn det du trenger for å leve sånn andre lever. For fattigdommen er som vi alle veit relativ, vi forholder oss til hverandre, vi sammenligner. Og vi stigmatiseres.

Denne boka har også et stilnivå som kler innholdet. Språket er ikke til for å skjule virkeligheter, språket er konstruert sånn at det skal vise hva det dreier seg om. Anna-Sabines historie inneholder også en vond overgripshistorie i klassisk metoo-stil. Sånt følger også gjerne med når ressursene er ulikt fordelt. For forfatteren er helt overbevist om at fattigdom ikke er en naturkatastrofe, den er menneskeskapt og kan derfor også avvikles av mennesker. Om vi vil. Samtidig er den ikke skrevet som en politisk pamflett sjøl om den har krutt i seg for mer enn tusen kanoner. Jeg tror denne boka er skrevet for at vi aldri skal glemme at det har vært, og fortsatt er, forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Hvem som får rusproblemer, spiseforstyrrelser, vold i nære relasjoner – det er ikke tilfeldig. Og kanskje er det snart på tide å gjøre noe med det. For som hun skriver i boka «En god barndom varer livet ut, det gjør dessverre en vanskelig også».