JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Matias Faldbakken er ikke som alle andre norske samtidsforfattere – men er noen egentlig det? Skjønt, enkelte stikker seg så til de grader ut at spørsmålet om originalitet er hele poenget med skrivingen, i hvert fall er relevant å stille. Hos Faldbakken er det definitivt ikke bare originaliteten som blir stående igjen. Han har også noe viktig å melde.

I sin forrige roman «Vi er fem» gikk han langt i å utfordre tradisjonell realistisk litteratur. I årets roman «Stakkar», hans sjette, går han enda lenger – ja, såpass langt at vi fra tid til annen i lesningen må klype oss sjøl i armen og ta en liten realitetssjekk. Er vi innafor? Er forfatteren innafor?

Vi er på en gård et sted i Norge. Her møter vi fosterbarnet Oskar, ofte bare kalt guten av fortelleren og adoptivforeldrene Aud og Olav Blum. Oskar jobber for kost og losji, han framstår tidlig som en einstøing – nesten som en Tarjei Vesaas-figur. En dag ser han en merkelig skapning ute i skogen, han fanger vesenet, tar det med hjem og det viser seg å være en kvinne som blant mye annet lider av veksthemming og mangel på språk. Etter hvert utvikler hun seg i en retning som de færreste kunne ane. Faldbakkens beskrivelse av henne, dette merkelige vesen som mer er et menneskelig tabula rasa, er stor skrivekunst, en kunst du må ha en solid innlevelsesevne for å få til. Han veksler mellom groteske og vakre, poetiske beskrivelser som kan ta pusten fra den mest drevene leser. Etter hvert tar skapningen pusten fra Oskar også, hennes befrier fra de dype skoger. Hun sjekker opp Oskar, han overmannes av hennes glød – antagelig en slags lang tids fortrengt seksualitet, og de knuller over en lav sko – hele tida og overalt. Helt til de blir oppdaget av en av gårdsbrukets ungdommer. Da er helvete løs, sånn vil ikke Aud og Olav Blum ha det – sånt går ikke på landsbygda. Bygdedyret våkner.

Kjæresteparet må komme seg bort, de setter seg på toget – vi presenteres for et skikkelig bukkeritt av en togtur. Helt til vi er framme i hovedstaden Oslo der de to aparte skikkelsene føler seg som ufoer fra en fremmed planet. Det eneste de har er hverandre pluss en lapp med en adresse. De søker opp adressaten, finner ekteparets sønn som er nesten like sterkt ute av A4-formatet som dem. Tommy, som han heter, måtte en gang også stikke fra bygda og gårdsbruket fordi han ikke dugde til noe som helst av det en gårdbruker skal gjøre, Tommy var mest glad i seg sjøl og bøker. Jenta fra skogen nå har fått seg det nye navnet Utskilde.

De er nå tre. Og det går som kjent aldri bra. Da blir det alltid to mot en, sånn er vi mennesker skapt, sånn har det vært fra tidenes morgen. Og det blir Oskar som trekker det korteste strået. Stort mer er det ikke å si om den ytre handlingen.

Hva så med det språklige? Jo, det er kanskje her forfatteren virkelig kommer til sin rett. Det er så mye kreativitet her at det nesten renner over. Navn vrenges, absurde scener og menneskelige reaksjoner tas ut i passelig mon, fint integrert i mer «vanlige» scener og situasjoner. Det absurdistiske, det eventyrlige, tar aldri over styringa helt, men dette er sjølsagt en vanskelig balansegang. I en slåsskamp mellom de tre hovedkarakterene mot slutten av denne romanen er det for eksempel utfordrende å holde den realistiske tråden. Samtidig er vi sjelden mer utafor oppgåtte løyper her enn at vi kjenner igjen det menneskelig, dets gode og ikke fullt så gode sider. Egoisme, begjær, omsorg og kjærlighet – det serveres basale grunnfølelser i en saftig blanding. Og vi er som lesere aldri i tvil om at vi er sammen med disse skeive karakterene i et moderne samfunn som forfatteren har ett og annet av kritisk art han vil fortelle oss. Den ironien som Faldbakken også strør rundt i denne romanen er et langt stykke unna den naivistiske varianten som for eksempel Erlend Loe presenterte for den forrige generasjonens ungdom i en roman som «Naiv. Super» og de etterfølgende bøker.

Dette er altså en roman av en forfatter som definitivt ikke skriver som alle andre, og om personer som heller ikke er som alle andre. Samtidig som de, dypest sett, også er det. «Stakkar» er nominert til Bragepris sammen med andre romaner av mer tradisjonell art. Kan det tenkes at juryen er like dristige som Matias Faldbakken?