JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Simone de Beauvoir (1908-1987), en av de mest berømte og omtalte kvinnelige filosofer fra vår tid, ikke minst på grunn av sitt nære forhold til en annen fransk filosof (Jean-Paul Sartre), skrev også romaner. Skjønt, hennes mest kjente verk er sjølsagt «Det annet kjønn», som ganske raskt ble kvinnebevegelsens og feminismens bibel over mesteparten av den vestlige verden. Ja, hun regnes nærmest som et ikon av mange. Politisk trygt plassert på venstresida var hun også gjennom hele livet, og filosofisk knyttet til den franske eksistensialismen. Mange av verkene hennes er også oversatt fra fransk til norsk. Men ett av dem manglet, La femme rompue fra 1967. Nå foreligger det på norsk. Og skjønt det altså er snart 60 år siden, har romanen tålt tidas tann. I hvert fall har temaet gjort det. For riktig nok finnes det en del spor fra det radikale 1970-tallet som er drevet noe framover til det bedre, men det står jammen mye ugjort igjen i kjølvannet av 68-generasjonen. Ett av de feltene det er mye arbeid igjen å gjøre er i forholdet mellom menn og kvinner, både på arbeidsmarkedet og i det private rom. Beauvoirs roman «Den bedratte kvinnen» minner oss i høyeste grad på dette.

Hva handler det så om? Jo, parisiske Monique, som i 20 år har vært gift med legen og forskeren Maurice, får en dag vite at han i lengre tid har vært utro med en noe yngre dame. Ekteparet framstår ganske raskt som temmelig frigjort når det gjelder holdninger til parforhold, ikke helt ulikt det forfatteren sjøl lever i med sin berømte eksistensfilosof. Men virkeligheten innhenter raskt teoriene her. Monique takler dårlig sin manns elskerinne, ikke minst fordi han insisterer på at dette forholdet skal fortsette på samme tid som det er helt utelukket å skille seg. Han vil altså leve i begge forholdene som omtrent ingen ting har skjedd. Og det verste av alt, vil nok de fleste mene – inkludert norske lesere av år 2026 – lar Monique dette også skje. Ikke uten kvaler og sterkere og sterkere depresjoner, men likevel. Og det er denne prosessen romanen kretser om. Monique blir mer og mer sjalu, hun tyr til stalking, hele prosessen er vond å lese i all sin gjenkjennelighet. Hvorfor i all verden forlater hun ikke Maurice og forteller ham hvor David kjøpte ølet? Og hva med alle venner, venninner og de to døtrene de har sammen som alle ser og hører om hva som foregår – hvor er de hen når de blir spurt om råd? Ja, hva har du egentlig gode venner til? Skjønt, det er sjølsagt lett å stå på utsiden av en sånn utroskapshistorie og ha sine egne meninger om hva som bør gjøres. For det hele er komplisert når fornuft blander seg med følelser. Maurice påstår til alt overmål at han sliter han også. Han vil ikke såre noen av sine kvinner, som han sier. Mens andre forteller de involverte at sånt er helt normalt, ingen bevarer kjærligheten for hverandre livet ut. Livet gir, og livet tar. Som om det er noen trøst når du står midt i det.

Under lesningen av denne fortellingen prøvde jeg å forestille meg hva som ville ha skjedd om vi snur på kjønnsrollene her – at det var mannen som ble bedratt. Ville han blitt værende hos sin kone som var utro? Eventuelt hvor lenge? Jeg tror svaret er nei, han ville ha stukket av med halen mellom beina uten at dette neppe er forfatterens hovedpoeng.

Beauvoirs framstilling av Monique i denne romanen er neppe en kvinne hun ser som et ideal, snarere tvert imot. Monique er ingen fri kvinne, Monique er totalt underlagt mannens og det offisielle samfunnets tradisjonelle standarder. Beauvoir har i en helt annen sammenheng hevdet at det er umulig å være moralsk i en umoralsk verden (les kapitalistisk verden), og dette filosofiske perspektivet klinger nok med. Beauvoir har en fenomenologisk tilnærming her. Hun viser fram hvordan det er i Frankrike og i Paris på 1960-tallet, hun forteller oss ikke hvordan det burde ha vært. Samtidig er denne fortellingen så naken og på mange vis brutal, at de fleste leserne blir tvunget til å ta stilling til både det ene og det andre. Og mange av de erfaringene som kan trekkes ut av romanen, kan fint overføres til våre dager også. Det er kanskje det mest skremmende av alt.

Simone de Beauvoir døde for snart 40 år siden, men verkene hennes lever fortsatt. Hvem skulle ha trodd det på 1970-tallet.