JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hva skjer om du forelsker deg i en du ikke skal forelske deg i? En som «tilhører» en annen? En som du tror også er forelska i deg, men som etter hvert viser seg ikke å være det – en som kanskje mest av alt er forelska i seg sjøl. Eller lider av andre alvorlige forstyrrelser. Jeg har opplevd det, og er garantert ikke den eneste. Verken i det virkelige livet eller for eksempel i en roman.

Ester Nilsson heter en romanfigur som den svenske forfatteren Lena Andersson har skapt. Vi møtte henne i romanen «Rettstridig forføyning» der hun også slet med den ulykkelige og strevsomme kjærligheten. Nå har hun blitt fem år eldre, har fått Hugo Rask ut av blodet – og ikke minst hjertet. Da skjer det igjen, i romanen «Uten personlig ansvar» - Ester møter Olof Sten, skuespiller og attraktiv, men verst av alt: Han er gift med Ebba.

Men Ester er som kjent fra den tidligere nevnte romanen som deg og meg, hun lar seg ikke stoppe av dette – hun oppnår raskt på ny diagnosen forelsket. I Olof Sten. Det går noe trått i begynnelsen, men etter hvert havner de der Ester i lang stund har håpet at de skulle havne: I senga. Og Ester er intens. Ikke bare under dyna, men generelt. Hun vil ha Olof, koste hva det koste vil. Olof er en litt annen type.

Forholdet deres svinger sterkt. Her er det mye av og på, her er det misforståelser, forventninger og brutte løfter. Svært lite mangler egentlig. Men først og fremst er det et sterkt misforhold mellom de to. Grunnene er mange, men en av dem heter sjølsagt Ebba, det tredje hjørnet i trekanten, hun som skulle vært det opplagte varselet helt fra starten, hun som sitter hjemme og veit ingen verdens ting.

Etter hvert som tredjepersonsfortellingen til Andersson skrider fram, blir vi mer og mer klar over at Olof ikke vil gjøre det Ester aller mest ønsker og forventer: Skille seg fra Ebba. Han har det egentlig greit nok som han har det. En kone og en elskerinne, det er ikke alle som har det – mange har ingen av delene. Da han endelig får mannet seg opp til å fortelle Ester at han ikke har tenkt til å skille seg, tror hun ikke noe på det. Med god eller dårlig grunn – det får hver enkelt bedømme. For har du som sagt vært forelska i en annens eiendom, som det heter i Bibelen, så er alt mulig. Og svært lite sikkert, langt mindre forståelig eller rasjonalt.

Det er vondt å lese Andersson roman. Vi lider med Ester – i hvert fall gjør jeg det. Olof er egentlig bare en tullebukk. Innerst inne veit vi imidlertid at dette kommer til å gå til helvete. Spørsmålet er mere når det vil skje.

Når det mot slutten av romanen blir klart for Ester at dette ikke går lenger, at hun er totalt prisgitt en mann og omstendigheter hun bokstavelig talt ikke kan leve med, at hun er ufri på en uutholdelig måte, tar hun oppgjøret. Godt hjulpet av råd fra venninner.

Å avvikle et sånt trekantforhold kan være heftige saker. Det blir det her også. Nå kommer den såkalte sannheten fram, nå trer nisser og troll fram fra skap og andre skjulesteder. Dialogen, i den grad vi kan snakke om noe sånt, tilspisses – følelser får ord, sjølbedragene står fram som neonlys i mørket.

Den aller sterkeste scenen i denne romanen blir for meg da Olof anklager Ester for å ha ødelagt hans liv etter at hun har fortalt Ebba – Olofs kone – hva som egentlig foregår. For tross alt, den som har tapt alt i denne kjærlighetsmaktkampen er jo Ester. Det er hun som ved sin altoppslukende kjærlighet, som Olof riktig nok ikke nødvendigvis har bedt om, har våget alt, har blottstilt seg. Og tapt. For det er sånne mennesker som Ester vi vil ha – i hvert fall jeg – det er Esters lidenskap, naiv som den er, som bringer verden framover, som gjør livet verdt å leve i solskinn som i storm. Vi vil bare ikke være i hennes sko.

Lena Andersson har igjen skrevet en kruttsterk roman som er nesten like rystende som livet sjøl.