JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvem er redd for Virginia Woolf – det er ett av teaterhistoriens klassikere. Og går for tida på Kanonhallen, avdelingen til Nationaltheatret som er plassert på Løren i Oslo. Amerikansk stykke, som så mye av den gode realistiske dramatikken fra forrige århundre er.  Edward Albee, dramatikeren bak det hele, føyer seg inn i tradisjonen rundt Eugene O’Neill, Arthur Miller, Tennessee Williams – med flere. For øvrig ektefødte barn av Henrik Ibsen alle sammen. Spesialister på å avsløre juks, fanteri, løgn, bedrag og menneskelig fortrengning. Gjerne med ganske katastrofal utgang. Ofte er det teatertekst på sitt beste. Jeg sier det mer en gjerne: Hvem er redd for Virginia Woolf er en av mine favoritter.

Marta og George kommer hjem fra en fest hos Martas far og Georges sjef, universitetsrektoren. Det viser seg raskt at Marta har invitert et yngre par de møtte på festen til et lite nachspiel. Mannen i det unge paret var der fordi han nettopp er ansatt på universitetet som biologilærer. Begge gjestene er i 20-årene. Og må finne seg i å spille birollene.

Marta og George har et langt samliv bak seg. De kjenner hverandre ut og inn, på godt og vondt. Sånt blir det ofte krangler av. Og her starter det tidlig – ja, faktisk før gjestene har ankommet. Og som seg hør og bør, og antagelig ikke ukjent for mange og enhver, så eskalerer det bare til det verre og verre etter som tida skrider fram, og whisky og annet alkoholholdig drikke fylles i glassene. Og som hos de ovennevnte dramatikerne fra historien, og kanskje særlig Ibsen, skrelles lag på lag med løgner og fortielser av, helt til den nakne sannheten står igjen som eneste fornedrende alternativ.

Personlig mener jeg at et teaterstykke sjelden er godt hvis det ikke har en god dose av dypt og eksistensielt alvor og samtidig renspikket humor i seg. Albees stykke har det. Hele denne settingen, nachspielet og alt som foregår i stadig mer utagerende stil, er dypt tragisk. Samtidig vekkes vi stadig opp av lattervekkende replikker. Noen av dem er i all sin infamitet så sterke at de også blir latterlige. «At det går an», tenker nok en og annen av publikum, samtidig som hen nok i sitt stille sinn skjønner at dette er realistisk nok. Det kunne ha vært meg. For hvem har ikke vært på nachspiel med sine nærmeste, drukket litt for mye og sagt og gjort en del som tåler neste dags lys temmelig dårlig?

Den røde og alvorlige tråden i dette stykket er Marta og Georges sønn. Han skal det ikke snakkes om, hans eksistens skal forties. Og altså når en dramatiker står i Ibsen-tradisjonen, er det akkurat dette som står på spill. Det usagte, det unevnelige presser seg fram av flere grunner. Den mest prosaiske er sjølsagt at hvis ikke, ville det aldri blitt noe drama. Den alvorlige er at en hemmelighet, og særlig hvis den er vond og vanskelig, er svært vanskelig å la ligge. Særlig med whisky på bordet.

For de antagelig få som ikke kjenner dette stykket, skal jeg ikke røpe hemmeligheten her – den kommer naturlig nok fram helt mot slutten av stykket. Da klarer også dette berømte dramaet å få oss blant publikum til å lure på om det hele i nærmest dobbelt forstand er iscenesatt. Hater ikke Marta og George hverandre i det hele tatt? Et par av replikkene – pluss sluttscenen – sår absolutt tvil om nettopp det. For det fins jo ikke ektepar som aldri krangler. Til og med så busta fyker.

De to bærende rollene i denne oppsetningen, Marta og George, spilles mesterlig av Laila Goody og Trond Espen Seim. Mange er de skuespillerne gjennom teaterhistorien som har bekledd akkurat disse rollene. Som for eksempel Elisabeth Taylor og Richard Burton. Som til alt overmål også var gift med hverandre på ordentlig, visst nok et par ganger! Jeg har sett dette teaterstykket mange ganger tidligere, blant annet på Broadway i New York City. Skal jeg først komme med en merknad mot Hanne Tømtas oppsetning i Kanonhallen, måtte det være at dette er en av de «snilleste» versjonene jeg har sett. Skjønt, teksten tåler det også.

Etter endte forestillinger, og dette var intet unntak, har jeg ofte stilt meg spørsmålet: Hva ville Virginia Woolf ha ment om teaterstykket?