JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den franske forfatteren Édouard Louis, som brakdebuterte med romanen «Farvel til Eddy Belleguele», fortsetter sine svært sjølbiografiske romaner. Årets som har fått den norske tittelen «Monique flykter», handler om forfatteren og fortellerens mor. Hun har sønnen skrevet bøker om også tidligere. Så vi veit allerede at hun først skilte seg fra forfatterens far, som var alkoholisert og voldelig, før hun fant seg en ny mann som var om mulig enda verre enn forgjengeren. Når den romanen starter, orker hun ikke mer, hun vil ut av forholdet. Forfatteren befinner seg i Athen, men via telefon og gode kontakter hjemme i Frankrike klarer han å ordne det sånn at moren får seg sitt eget værelse – akkurat som Virginia Woolf fikk for hundre år siden, men uten særlig sammenligning for øvrig. Det bør imidlertid understrekes at dette nok vil bli betraktet som en ny arbeiderklasseroman fra forfatterens side. Fattigdommen griner mot leserne fra de fleste av bokas 170 sider.

På mange måter er dette en rørende tekst. Sønnen stiller aldri spørsmål ved morens valg av kjæreste, enda begge de to siste har vært mer enn tvilsomme. Han bare handler når ulykka er ute. Morskjærligheten er nærmest total. Monique har fortjent noe langt bedre, mener sønnen – og har sjølsagt rett i det. Vi blir heldigvis også spart for forsøk på å synes synd på voldsovergriperne. Du slår ikke andre mennesker, uansett om du er full eller ei, ser ut til å være forfattersønnens moral og beskjed i denne teksten. Som er vel verdt å lese.

Så husker sikkert mange at dette er en av forfatterne som vår norske nestor Kjartan Fløgstad har uttalt seg svært lite rosende om. Det er særlig franskmannens tekster om sin egen klassereise, en tematikk som er sterkt neddempet her, Fløgstad har gått til angrep på. Fløgstad har ment, og mener antagelig fortsatt, at Louis er for hard mot sin egen klassebakgrunn, at hans litteratur sjikanerer arbeiderklassens holdninger og kultur – i den grad denne kan settes på en ensartet formel. Dessuten har Fløgstad tatt sterk avstand fra det han mener er et individualistisk opprør fra Louis sin side. Hva Fløgstad mener om dette romanen, vites ikke. Kanskje savnes det en mer analytisk tilnærming til bokas voldsproblematikk, kanskje burde det mannlige alkoholsyndromet vært dypere tematisert. At mange menn tyr til vold, kanskje særlig i den hjemlige sfæren, er jo ikke noe nytt fenomen – heller ikke i litteraturen. Men hvorfor skjer det? Sånne spørsmål tar ikke Louis opp her. Kanskje kunne han ha gjort det, men det kan samtidig hevdes at temaet mer hører hjemme i faglitteraturen – i sakprosaen? Det er i hvert fall hevet over tvil at i denne romanen er all sympati på den voldsutsattes side. Overgriperne ofres liten eller ingen nevneverdig interesse. Forfatteren hater ikke en gang morens siste overgriper.

Mesteparten av denne romanen handler om praktiske gjøremål for at Monique fortest mulig skal komme seg ut av et destruktivt forhold som ikke lenger er liv laga. Her settes alle kluter til i en virkelighet der det ikke bare er å åpne en feit bankkonto for å kjøpe en ny og fullt utrustet leilighet. Så lurer du kanskje på om romanen har en happy ending? Les boka sjøl!