JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi mangler ikke sosiologisk kunnskap om sosial arv. Både forskningsrapporter og sakprosa har vist oss at om du for eksempel har en barndom full av negative opplevelser, det være seg fattigdom, vold eller rus – for bare å nevne det mest åpenbare, så har disse opplevelsene en sterk tendens til å følge med som nissen på lasset når du sjøl blir voksen, og kanskje en gang stifter egen familie. Historien til mange narkomane, alkoholikere eller sågar fengselsfugler taler sitt tydelige språk om nettopp dette. En vond, vanskelig og ofte traumatisk barndom setter sine spor. Noen blir aldri kvitt dem.

Denne historien er nok mindre tematisert i skjønnlitteraturen, men Malin C.M. Rønnings andre roman «Det tolvte huset» gjør dette i sin fulle bredde. Her er det først og fremst volden som skygger for det aller meste av det de fiktive karakterene gjennomlever. Det har blitt en svært sterk tekst som det verken var lett å legge fra seg under lesningen eller å glemme etter endt lesning.

Fortelleren i romanen er Molli. Og vi befinner oss på flere tidsplan.  Rammefortellingen og nåtidsplanet foregår i 2015. Molli er ikke noe ti år gammel barn lenger. Etter flere år utenfor hjembyen, kommer hun en dag på besøk. Hennes bror Bill og kompisen hans Ib er funnet nede ved elva. Ib er død, han ble funnet mens han fortsatt hadde sprøyta mellom tærne. Bill er det liv i, men bare så vidt. Nå er han blitt fraktet til sykehuset der han ligger i respirator. Vi veit ikke om han overlever. Både Molli og hennes og brorens mor Karla, besøker ham ved sykesenga så ofte de kan.

Mens dagene går, og Bill fortsatt ligger i sin dype søvn, forteller Molli sin og delvis brorens historie om en barndom som i aller høyeste grad har vært trøblete. Moren Karla er ei kvinne som åpenbart har hatt noen kjæresteforhold, hun er glad i sine to barn, men er ikke like godt i stand til å ta vare på dem. Det skorter ikke på lysten, mer på evnen. Når Frank dukker opp i livet hennes, en mann Karla forelsker seg i – litt uklart om det er på grunn av nød, savn eller kjærlighet – flytter de etter hvert sammen og bosetter seg i hans blåe hus. Her er han helt sjef. Molli og Bill får altså en stefar. Og han er ikke rare greiene, det må sies. Fortelleren avslører via Karla at han slett ikke har hatt noen lett barndom, han heller. Nå har han blitt en ganske røff og enkel type, men med svært faste og inngrodde holdninger. Å si ham imot takler han svært dårlig, for å si det mildt. De gangene Karla forsøker seg på det, blir hun regelrett banket opp. Det spiller mindre rolle om barna står og ser på. Han virker som en ganske klassisk psykopat, mens Karla stort sett tar ham i forsvar, også når han utover vold. For han mener jo ikke noe vondt med det, som det så ofte og naivt kan forklares som.

Noen passasjer og scener i denne roman er vond lesning. Det er nesten så volden smitter over på deg som leser, det er som om du kjenner slagene mot egen kropp. Til handlingen hører det også med en liten historisk bit fra 1600-tallet hvor ei kvinne ble brent på bålet anklaget for å være forhekset og et barn i et speil som det hefter noe overnaturlig ved.

Det er som nevnt ikke lett å bli uberørt av denne teksten. Kapitlene er ofte korte og intense. Flere av scene er konkrete, det samme er språket. Det er sanselig. Og romanen er nydelig komponert. Men skulle du være av den typen leser som ikke ønsker å dukke ned i det vonde og vanskelige livet, så bør du kanskje styre unna denne romanen. Ikke fordi den er dårlig, men mer for å skjerme deg sjøl og ikke få ødelagt nattesøvnen.