JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedaia.no

Jeg hører allerede spørsmålet som stilles: Werna Gerhardsen, kan hun være verdt å skrive en mursteinsbiografi om? Det er jo få i dagens arbeiderbevegelse som veit hvem hun var. Og da vil jeg nok si at spørsmålet om ikke er helt feil stilt, så hvis det skal stilles, er svaret det opplagte: Sjølsagt skal det skrives en biografi om henne. Ikke fordi hun var kona til Einar Gerhardsen i 38 år, og landets førstedame i 20 av dem, men fordi så få i dagens generasjon antagelig er klar over hvem Werna var, og ikke veit noe om alt hva hun fikk gjort. Alt i arbeiderbevegelsens tjeneste. Det er derfor vi har historikere, eller journalister med historiske interesser og kunnskaper som Sigrun Slapgard, forfatteren av denne Werna-biografien. Slapgard er for øvrig tidligere utenriksjournalist i NRK, og forfatter av bøker om både Lise Lindbæk (journalist særlig kjent for sin dekning av den spanske borgerkrigen) og en biograf om nobelprisvinner i litteratur Sigrid Undset. Denne biografien om Werna Gerhardsen har hun brukt om lag fem år på.

Riktig nok har Ingolf Håkon Teigene skrevet en biografi om Werna Gerhardsen tidligere, men den var kun på 180 sider – og det er jo mer for en tabloidversjonen å regne. Det har sjølsagt gitt Slapgard en del utfordringer at relativt lite stoff om henne fantes. Skal du finne stoff av særlig betydning om Werna Gerhardsen, må du nemlig primært lete i andre biografier – kanskje særlig i de mange biografiene og sjølbiografiene om andre personligheter fra arbeiderbevegelsens rikholdige arkiver. Det har Slapgard derfor gjort, og hun har etter mitt skjønn gjort det forskriftsmessig bra. Der kildearbeidet har vært spesielt vanskelig, og usikkert, diskuterer hun med seg sjøl, og innvier også leserne i sine problemer – ikke i fotnotene, men i selve brødteksten. Sånt er slett ikke dagligdags i biografier, men også dette er elegant løst. I tillegg har Slapgard sjølsagt snakket med en del kilder, skjønt svært mange av Wernas samtidige naturlig nok ikke lever lenger. Gro Harlem Brundtland, som hadde Werna Gerhardsen som et forbilde, har Slapgard også snakket med. Men hvem var Werna Gerhardsen?

Det mest fristende svaret er å vise til at det finner du ut om du leser boka, men her er likevel et kort riss. Oppvokst på nedre Grünerløkka i Oslo, nærmere bestemt i Leirfallsgata 9, den gangen denne bydelen var en vaskeekte arbeiderklassebydel. Wernas klassereise er det med andre ord virkelig dimensjoner over. En dag, like før hun fylte 18 år traff hun Einar Gerhardsen som var 15 år eldre enn henne, en ettertraktet ungkar og kommende stjerne i Arbeiderpartiet. Tidligere kommunist, men det var for lengst glemt. Skjønt, at veiarbeideren skulle bli statsminister, landsfader og den fortsatt lengst sittende statsministeren i Norge, var det tross alt få som ante den gangen. Fra ekteskap og påfølgende kjærlighetstur, drar Slapgard oss gjennom hennes liv til hun døde av kreft i januar 1970, sjølsagt et liv i nærheten av sin ektemann som støttet henne i tykt og tynt. Enten det var for hennes nære relasjoner til det sosialistiske Sovjetunionen, hennes til tider prinsipielle og moralistiske grunnsyn på barneoppdragelse, ellers mye og mangt, og det kunne være hennes enorme engasjement for barn og ungdoms liv og levnet. Hun var til tider ustoppelig. Framfylkingen, Arbeiderpartiets barneorganisasjon ville ikke vært det samme uten Werna Gerhardsen. Og når en del udokumenterte rykter, absolutt på grensen til sladder, dukket opp, sto Einar ved hennes side da også. Han var åpenbart hennes største fan. Heldigvis slapp han å oppleve den tidligere LO-lederen Konrad Nordahls dagbøker som kom ut i 1992, fem år etter Einars egen død, og skapte et voldsomt rabalder, blant annet en utroskapshistorie som også hadde eksistert på ryktebørsen noen år allerede. Nordahl og Haakon Lie, og delvis Martin Tranmæl, var blant Werna Gerhardsens sterkeste kritikere. Werna Gerhardsen var ifølge Lie ei merr.

Denne biografien gir oss også et herlig innblikk i familien Gerhardsen hverdagsliv. Det er nærmest som vi må klype oss i armen. Velkjent er det at de bodde i blokk på Sofienberg hele sitt liv (med et lite unntak da de noen få år bodde i statsministerboligen), men i den enkelheten og hverdagsligheten denne familien valgte å leve livet sitt, framstår det som et forbilde for mange av oss. Her var det pinadø samsvar mellom liv og lære! Her ble ikke bare arbeiderklassens ideer vakre talemåter, her ble de etterlevd i praksis også. For å si det sånn, og ment i beste mening uten moralistiske undertoner, det er en viss avstand mellom familien Gerhardsen og familien Gahr Støre. En herlig historie i denne boka er når ekteparet Gerhardsen sammen med Helge Sivertsen (kirke-og undervisningsminister i en av Gerhardsen regjeringer) drar på telttur til Italia. Da var Einar statsminister i Norge, og det er nesten ikke til å tro. I hvert fall hadde den tidens italienere store problemer med å tro det de så. I dag framstår det nesten som en vits. Framkomstmiddelet var bil.

Som allerede mer enn antydet er det skrevet et hav av bøker som i ulike sjangre beskriver arbeiderbevegelsens historie – på godt og vondt. Men så er da heller ikke denne bevegelsen en fritidsklubb på Toten – arbeiderbevegelsen har mer enn noen annen bevegelse her til lands formet norsk historie. Slapgards bok er et glimrende innlegg i denne historien også. Og viser på nytt Haakon Lies ord om at Arbeiderpartiet faen meg ikke er noen søndagsskole.

For også dette er ei bok om evinnelige intriger, bakvaskelser, sladder, maktkamp, ureint spill og overvåking av annerledestenkende. Når vi ser hva dette partiet står i helt opp til halsen i våre dager, er det kanskje et annet spørsmål som trenger seg mer på enn det som stilles først i denne teksten: Når skal Arbeiderpartiet lære – when will they ever learn? For indirekte handler denne gode og ærlige biografien om den problemstillingen også.