JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kevin Costner, Hollywoods moderne cowboy, arvtakeren etter John Wayne og Clint Eastwood, har laget en ny film. Den har fått relativt hard medfart i det norske filmkritikermiljøet. Og noen av innvendingene kjøper jeg, men slett ikke alle.

Det stemmer godt at Horizon, som filmen heter, tar uforskammet lang tid før den kommer i gang. Vi blir den første halvtimen presentert for vakkert, vilt og urørt Midtvesten-landskap – der stort sett bare indianere trives, uten at det er mulig å få øye på noen episk linje eller fortelling. Sånt er forvirrende. Men etter hvert som vi blir kjent med de ulike familier og personer, går dette seg noe til. At hele filmen skulle mangle en fortellerstemme, er jeg ikke med på. Skjønt, det er ingen individuell stemme – det er en slags historisk, kollektiv stemme. Vi følger nybyggerne og USAs kavaleri mor vest, det er dette som er filmens framdrift og fortelling.

Det går også an å innvende at filmen sementerer klassiske kjønnsrollestereotypier. Her er menn barske, skjeggete og udødelige, kvinnene er svake, men vakre. Men sett at det var det rådende synet på USAs prærier på midten av 1800-tallet – skulle regissør Costner ha endret på dette for at filmen skulle bli mer politisk korrekt etter våre standarder? Jeg er tilbøyelig til å svare nei på det spørsmålet.

Og kanskje går det an å påpeke at det fins en og en annen klisjé i denne filmen. Det er i så fall riktig, men i hvilken westernfilm skjer ikke dette? En interessant scene, makaber som den er, viser hvite cowboyer som tar indianerskalper. Mange tror det var indianerne alene som drev med sånt, Costner viser oss altså noe annet. Så får de mest interesserte diskutere hvem som lærte av hvem – hvem som var først med denne barbariske skikken, hva som er høna og hva som er egget.

Slutten av filmen består av en mengde oppramsende scener som mange mener fungerer mest som en trailer for del to av filmen (som kommer på norske kinoer i august). Dette er jeg helt enig i – og det fungerer svært dårlig. Filmen får dermed preg av å være uferdig.

Men temaet er interessant. Hvordan har USA blitt det landet noen elsker og andre hater – sånn ganske likelig fordelt her i Europa? Det vil være en drøy påstand å si at denne filmen borer i dybden når det gjelder nybyggernes kolonialisering av den nord-amerikanske urbefolkningens landområder. Men hele perspektivet ligger der. Og det er ikke en unyansert fortelling som står krystallklart på nybyggernes side, og framstiller indianerne som utelukkende grusomme og fæle. Skjønt, en av filmens figurer, en utsending fra USAs blåjakker – kavaleriet – går langt i å hevde at utviklingen må gå sin gang. Koste hva det koste vil. Karavanen mot vest var aldri til å unngå. Motstand mot dette ville være like reaksjonært som å stoppe industrialiseringen som i de store byene kom noen år seinere. Dette synet er ikke urbefolkningens.

Det er en del slagscener i filmen som jeg personlig gjerne skulle ha sluppet å se. Sånne har vi sett altfor mange av før, de tar plass og går gjerne på bekostning av dialog. Film er ikke teater, men litt mer dialog ville denne fortellingen vært tjent med. Vi veit, ikke minst med de siste 75 års hendelser i Midtøsten som bakteppe, hvor vanskelig det er å bli enige om hva som er mitt land, og hva som er ditt land – men som Woody Guthrie så ettertrykkelig slo fast på 1940-tallet: This land is made for you and me. Det er det mange som burde tatt inn over seg.

Kevin Costners film, hvor han også sjøl spiller en av de bærende rollene, er på ingen måte lytefri. Men den er heller ikke dårligere enn at det må være lov å vente i spenning på neste kapittel.