Zappa i Norden 1967-1988
Erland Bekkelund:
Frank Zappa. The Nordic Stories
Absolutt Forlag 2020
Absolutt forlag
jan.erik@lomedia.no
Det er mange rare musikalske blomster som hadde sin glansperiode på 1970-tallet. Og av de aller merkeligste – og særeste – rager nok Frank Zappa og hans band Mothers of Invention høyt. Den syltynne gitaristen, med gresk og arabisk avstamning, lagde en musikk som var helt umulig å karakterisere – helt umulig å putte i en enkel bås. Og den var så helt annerledes enn all annen 1970-talls musikk. Dessuten skrev Zappa tekster som provoserte en puritansk og besteborgerlig foreldregenerasjon mer enn godt var. Når vi legger til at denne mannen både røykte og drakk, men overhodet ikke rørte narkotika – at han blandet rockemusikk og klassisk musikk med en særlig forkjærlighet for den russiske avantgardisten Igor Stravinsky, skulle kanskje begeret være fullt for de fleste. Skjønt, han var også fullstendig kompromissløs på livets aller fleste områder, musikalsk perfeksjonist og ikke redd for å sparke sine bandmedlemmer for et godt ord – så: Frank Zappa, som døde 4. desember 1993, var virkelig noe å henge på juletreet. For han hadde sine fans.
Nå er det kommet ut en bok om ham skrevet av kanskje en av Zappas største beundrere i Norge (sjøl om jeg veit at blant fansen hører også LO-leder Hans-Christian Gabrielsen) Erland Bekkelund. Han har igjen fått med seg bidragsytere fra Finland, Sverige og Danmark (Matti Laipio, Cege Berglund, Ole Lysgaard og Søren Gaden). Og de fire nevnte er minst like store Zappa-beundrere. Det passer godt siden denne boka handler om Zappas forhold til de nordiske land – eller rettere sagt hans konserter i Norden fra 1967 til slutten av 1980-tallet. Det var nemlig ingen andre områder i Europa den Los Angeles-baserte musikeren holdt flere konserter i enn hos oss her opp i Nord-Europa. Over 70 ganger spilte han i de fire nevnte landene.
Derfor har vi fått et kapittel fra hvert av dem. Og hele boka er skrevet på engelsk. Historier, intervjuer og anekdoter. Et hav av helt utrolige bilder. Ikke alle like gode rent fototeknisk, men som historiske dokumenter er de uslåelige.
For norske lesere blir nok «det norske kapitlet» mest interessant. Norske journalister hadde nok en oppfatning av at Zappa var en politisk hardtslående mann med klare statements. Da han fikk spørsmål om hva et samfunn var for noe, svarte han følgende: We don’t have any society, just a bunch people running after one another like animals.» Dette anarkistisk inspirerte svaret harmonerer for øvrig godt med et intervju som er trykket helt til sist i boka der Zappa framstår som en ganske arrogant tenker med sterk skepsis til hva europeere kan vite om amerikanere generelt og USA spesielt. Du må ikke komme her og komme her.
Den første konserten Zappa holdt i Norge var i 1973 på den legendariske Kalvøya-festivalen, en festival jeg sjøl var på flere ganger seinere (hvor jeg så både Dylan og Cohen blant mye annet), men ikke dette året. Zappa var hovedtrekkplasteret og billetten kostet 20 kroner. Zappa bestemte sjøl når han og bandet skulle spille – det var da sola skinte som best på scenen (og på ham sjøl, antagelig). Zappa pleide å få det som han ville.
Dette er en perle av ei bok for Zappa-diggere. Ja, også 1970-talls elskere som har litt lavere skuldre når Frank Zappas navn blir nevnt, vil glede seg over denne boka. Og siden det er en bok for menigheten, er den også påkostet hva papirkvalitet angår. Det gjelder også utsmykking. Men en ting burde grafikerne ha lært seg. Det fins noen skriftfarger som ikke går å legge på for eksempel mørk bakgrunn uten at det blir vanskelig å lese teksten. Mørkeblått på svart bakgrunn er et dårlig valg. Dette skjemmer lesbarheten noen steder.
Vi kan si hva vi vil om Frank Zappa, om Bobby Brown – en av hans store hits – og om mye, mye annet ved den eksentriske fyren som påsto han ikke hadde noen venner, bare familie: Men fargerik, det var han.