Kristian Brustad

kristian.brustad@lomedia.no

Av og til får hjernen min kortslutning. Det er bare sånn jeg er. Av og til tenker jeg tanker som gjør meg flau, sint, bitter eller trist. Jeg har heldigvis folk rund meg til å parere mine kortslutninger. Folk som gjør livet mitt bedre. Mye bedre enn om jeg skulle levd i mine tanker alene.

Kristin Clemet har selv vært statsråd i to perioder. Hun vet hvordan samfunnet fungerer. Hvordan politikk virker. Hun vet at det norske systemet er basert på god vilje. At systemet ikke ønsker noen smerte. At systemet ikke sprer ondskap. Hadde Jens Stoltenberg visst. Da hadde statsministeren og folkene rund ham gjort alt for å forhindre massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet. Vårt stolte demokrati ble massakrert 22. juli. Vårt samfunns uskyld som ble knust for all framtid den dagen. Ikke av dårlige ledelse, men av en terrorist.

Jeg har mange ganger tenkt at Civita under Kristin Clemet ledelse er en sterkt intellektuell kraft. En ideologisk brønn. Jeg har mange ganger tenkt at Kristin Clemet er en kraft i seg selv. For meg har hun vært Høyres svar på en Nike-reklame. Hun har ost av «Just do it», og det har virket troverdig. Hun har hatt ordets makt. Hun har hatt intellektet. Kunnskapen. Hun har hatt kraften og iveren. Hun har stått for endring. Hun har bidratt til at politiske motstandere har måttet skjerpe budskapet.

Nå lurer jeg på hva hun egentlig tenker. Om tankene hennes har fått en kortslutning. Det holder å lese kommentarfeltene på internett. Der blir budskapet om dårlig ledelse ganget opp med ti, hundre og kanskje tusen. Der blir budskapet til hat. Ikke til politikk.

Mine tanker blir frie i skogen. Sjelen rolig. Til helgen skal jeg plukke blåbær. Jeg og to av mine fire døtre har avtale om det. Men de kan hende tyttebærene smaker søtere. Man skal ikke undervurdere fargens kraft. Ei heller politisk.