Jens Marius Sæther

– Vi er i dette rommet fordi vi vil slåss. Vi skal ha rettferdighet.

Rune Haaland, faglig leder i organisasjonen Nav-oppryddingen, har tatt ordet i kjelleren på Kaffistova i Oslo, der flere av ofrene i trygdeskandalen er samlet for å planlegge rettssaken mot staten.

Haaland er ikke noe offer selv. Han kom inn for å hjelpe til med å bygge opp organisasjonen, som representerer alle som er berørt av det som er kalt en av de største rettssikkerhetsskandalene etter andre verdenskrig.

På Kaffistova er også Marianne Evensen, som ble uriktig dømt og fengslet for trygdesvindel. Hun er nå klar for å møte i retten. Sentralt i søksmålet står kravet om oppreisningserstatning.

– Jeg forventer at rettssystemet ser alvoret og grovheten i det som skjedde og at de faktisk lytter til oss, men forhåpninger tør jeg ikke ha, sier Evensen.

Det er gått tre år siden skandalen ble flombelyst i offentligheten. Anniken Hauglie (H), daværende arbeids- og sosialminister, sa at alt skulle fram i lyset og at alle steiner skulle snus.

Men alt har ikke kommet fram i lyset. Staten har blant annet tviholdt på en rapport som kan kaste lys over sentrale spørsmål i trygdeskandalen og som også kan få stor betydning for om ofrene vinner fram med søksmålet mot staten:

Hva visste ansvarlige statsråder om EØS-reglenes betydning på trygdeområdet i årene før skandalen sprakk? Hva gjorde de for å videreformidle den kunnskapen til Stortinget og Nav?

Skal ofrene vinne fram med kravet om oppreisningserstatning, må de bevise at staten har opptrådt grovt uaktsomt. Saken som skal opp i retten er en såkalt pilotsak, der tre av de straffedømte skal prøve sin sak. Nylig ble det også sendt inn et gruppesøksmål, der en person har saksøkt staten på vegne av over 100 andre som ble rammet.

Regjeringsadvokaten har avvist alle krav i søksmålet og skrevet at «staten må frifinnes» i sitt tilsvar til stevningen i pilotsaken.

Rettssaken skal etter planen starte i Oslo tingrett 8. desember, men mye tyder på at den blir utsatt. Og grunnen til det, er at de som har saksøkt staten ikke har fått fullt innsyn i en hemmeligstemplet rapport.

Rune Halseth og Marianne Evensen ble begge uriktig dømt og fengslet for trygdesvindel. De har saksøkt staten og krever oppreisningserstatning for det de ble utsatt for.

Jens Marius Sæther

Den hemmelige rapporten

Den hemmeligstemplede rapporten heter «Eksport av velferdsytelser» og ble laget av en såkalt interdepartemental arbeidsgruppe i 2014.

I arbeidsgruppen satt representanter fra Arbeids- og sosialdepartementet, Regjeringsadvokaten, Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.

Rapporten var en bestilling fra Solberg-regjeringen, som året før hadde satt trygdeeksport høyt på den politiske dagsordenen. I Sundvolden-plattformen sto det at regjeringen skal «vurdere tiltak som kan begrense og stanse trygdeeksport, men innenfor de internasjonale avtalene Norge er bundet av».

Arbeidsgruppen skulle altså se på hvordan Norge kunne finne ordninger for å begrense trygdeeksport, men hva som skjedde med denne rapporten er høyst uvisst.

Det som derimot er sikkert, er at Nav etter 2014 intensiverte jakten på å ta personer som oppholdt seg i utlandet mens de mottok en trygdeytelse.

Dagsavisen har kontaktet Robert Eriksson (Frp) som var arbeids- og sosialminister i 2014 og stilt ham spørsmål om rapporten. Eriksson har meldt tilbake at han ikke husker detaljene rundt denne rapporten.

– Jeg har dessverre ikke noe å bidra med på dette, skriver Eriksson i en tekstmelding.

Rapporten ble kort omtalt av det regjeringsoppnevnte granskingsutvalget.

Mandatet til utvalget var å avdekke hvordan Nav i en årrekke kunne fatte flere tusen ulovlige vedtak og straffeforfølge personer som oppholdt seg i et annet EØS-land mens de mottok en trygdeytelse.

Granskingsutvalget skrev dette om 2014-rapporten:

«I samtlige kapitler understrekes det at krav om faktisk opphold i Norge ikke kan gjøres gjeldende i EØS, og at den eneste måten å begrense utbetalingene derfor er å skjerpe inn bruken av aktivitetskrav. I den sammenheng presiserer arbeidsgruppen at slike aktivitetskrav må være egnet og nødvendige for å oppnå formålet de forfølger.»

Det som står i rapporten går altså til kjernen av trygdeskandalen, og det er derfor Nav-oppryddingen har bedt om å få den utlevert før rettssaken starter.

– Den er viktig fordi den kan kaste lys over at staten har visst om den såkalte Nav-skandalen allerede i 2014 og ikke først i 2019, sier Bjørn Kvernberg i Elden Advokatfirma, som representerer Nav-oppryddingen.

Advokat Bjørn Kvernberg (i midten) representerer organisasjonen Nav-oppryddingen og de straffedømte som har saksøkt staten.

Jens Marius Sæther

I starten av november fikk de oversendt rapporten, men det viste seg at svært mye av innholdet var sladdet. De fikk heller ikke se navnene til dem som satt i arbeidsgruppen.

– De bruker alle midler for å holde den skjult. Det er det som er så rart, og det gjør jo at vår skepsis bare blir enda større, sier Kvernberg.

Han forteller at de nå har bedt retten om å få en usladdet versjon. Nav-oppryddingen og Kvernberg regner med at saken kommer til å gå helt til Høyesterett, før de får en endelig avklaring på om de får utlevert hele rapporten eller ikke.

Rune Halseth som ble uriktig dømt og fengslet for trygdesvindel og som nå skal få prøvd sin sak i retten, er svært oppgitt over at staten fortsatt nekter dem fullt innsyn.

– Staten mener vi har fått det som angår vår sak, men det skal ikke staten bestemme. Det er vi som er saksøker, ikke staten, sier Halseth og legger til:

– Store deler av rapporten er sladdet. I tillegg mangler det rundt 50 sider. Vi vil nå be retten om en kjennelse på at den skal offentliggjøres i usladdet versjon.

– En sentral brikke

I en oppsummering i et av rapportens kapitler, står det:

«Et krav om faktisk opphold i Norge for rett til trygdeytelser, er ikke per definisjon forbudt etter forordningen. Strenge krav til forutgående oppholdstid eller løpende opphold i landet vil likevel kunne likestilles med bostedskrav og derfor være forbudt. Også mindre strenge krav til opphold vil oftest være vanskelig å begrunne som lovlige etter EØS-retten.»

Arbeidsgruppen skulle ikke bare utrede hvilke begrensninger EØS-retten setter for norsk trygdelovgivning, men også vurdere hvilke tilpasninger som kunne gjøres for å begrense trygdeeksport. Hvilke forslag arbeidsgruppen kom med, er fortsatt ikke kjent siden Regjeringsadvokaten har sladdet dem.

Jussprofessorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Conrad Eriksen ved Universitetet i Oslo, som begge har fulgt trygdeskandalen tett de siste tre årene, har flere ganger kritisert regjeringen for å holde rapporten skjult. De skrev en omfattende klage da de selv fikk avslag på sin innsynsbegjæring, men i februar 2021 avslo Kongen i statsråd klagen.

Professorene har lenge ment at rapporten kan være sentral når det gjelder å få klarhet i hva ansvarlige statsråder visste om hvordan norske myndigheter praktiserte EØS-rettslige spørsmål i trygdesaker og hva som ble formidlet til forvaltningen og Stortinget.

Ikdahl har nå sett den sladdede versjonen av rapporten, og hun er blitt styrket i troen på at den er en «sentral brikke» når det gjelder ofrenes krav om oppreisningserstatning.

– Det er viktig å vite hva slags informasjon ansvarlige statsråder har hatt tilgang til. Hadde man en begrunnet oppfattelse av at ytelser ikke kunne nektes utbetalt bare fordi man oppholdt seg i et EØS-land? Den sladdede versjonen av rapporten viser at det ble gjort grundige og dyptpløyende analyser av muligheten for å stille krav om opphold. På grunnlag av både trygdeforordningen, EØS-avtalens hoveddel og de fire friheter og rettspraksis, blir det klart at man ikke kunne stille krav om dette, sier hun og legger til:

– Hvis den argumentasjonen som finnes i rapporten hadde vært offentlig kjent for påtalemyndigheten og dommerne, er det vanskelig å se for seg at de ville tatt ut tiltale og ilagt straff i disse sakene.

Spørsmålet om grov uaktsomhet

Staten har så langt erkjent erstatningsansvar for dem som har lidd et økonomisk tap på grunn av feilene som ble begått. Klagenemnda for EØS-saker har også gjort det klart at ofrene skal få dekket saksomkostninger.

Men Arbeidsdepartementet, Nav og Klagenemnda har avvist at de som er rammet av feilene har krav på oppreisningserstatning for ikke-økonomiske tap, som det kalles på fagspråket. Klagenemnda mener det ikke er dokumentert at Nav har opptrådt med forsett eller grov uaktsomhet.

Et sentralt spørsmål som retten må ta stilling til, er altså om ansvarlige statsråder eller regjeringen som kollegium har opptrådt grovt uaktsomt, og her mener Ikdahl at 2014-rapporten er viktig.

– Spørsmålet er om det har vært grov uaktsomhet andre steder enn i Nav. Det som nå er kjent fra rapporten er viktig for å vurdere dette, men vi vet jo fortsatt ikke hvem som ble kjent med innholdet og hvordan rapporten ble fulgt opp videre.

Hun mener det nå er på høy tid at myndighetene gir fullt innsyn i rapporten, så sentrale spørsmål ikke blir stående ubesvart.

– Det ville vært et godt bidrag for å gjenopprette tilliten til systemet om man viste full åpenhet nå som ofrenes sak står for retten, sier Ikdahl.

Etter å ha lest den sladdede rapporten, har hun også bitt seg merke i dette:

– Når man leser rapporten, er det også slående at hensynet til menneskene som omfattes av ytelsene knapt er omtalt. Rapporten setter søkelyset på det såkalte handlingsrommet til å begrense eksport av norske velferdsytelser til andre EØS-land, men tar ikke opp hvem og hvordan man rammer personer som mottar ytelsene hvis man går for langt i å presse reglene. Å skrive med handlingsrom som eneste innfallsvinkel, uten å ta opp konsekvensene for enkeltpersoners rettigheter, øker risikoen for alvorlige feil, sier Ikdahl.

– Knuses av 2014-rapporten

Benedikte Moltumyr Høgberg, jussprofessor ved Universitetet i Oslo, har også lenge kritisert myndighetene for at de har nektet å offentliggjøre 2014-rapporten. Nå har hun lest den sladdede versjonen.

– Siden 2019 har narrativet rundt Nav-skandalen vært at jurister har oversett problemstillingen og ikke forstått at trygdeforordningen var til hinder for å etablere et oppholdskrav. Dette narrativet knuses av 2014-rapporten. Juristene var ikke i tvil. De legger til grunn at forordningen er til hinder for oppholdskravet, sier hun og legger til:

– Så forsøkte de å lage et handlingsrom. Det er lov det, men da må man få en rettsavklaring. Det kunne man fått i den første trygdesaken som reiser problemstillingen, men det ble ikke gjort. Det ble heller ikke sendt en henvendelse til EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse.

Hun viser til at Norge intervenerte i en sak om det britiske trygdesystemet som var oppe i EU-domstolen i 2015. Saken handlet om Linda Tolley som ble fratatt økonomisk støtte fordi hun flyttet til Spania. Britiske myndigheter hevdet at de kunne stille krav om bosted eller opphold i landet for å motta en ytelse.

– Storbritannia og Norge tapte. Handlingsrommet var dødt og begravet, og de fikk den rettslige avklaringen, men den ble lagt i skuffen, sier Høgberg.

På spørsmål om staten har opptrådt grovt uaktsomt, som er det sentrale spørsmålet for ofrene som nå skal prøve sin sak i retten, svarer hun:

– Det er ikke nødvendig å trekke fram enkeltpersoner, samlet sett har staten opptrådt grovt uaktsomt. De ville ikke følge EU-lovgivningen – koste hva det koste vil – og det er grovt uaktsomt.

(Dagsavisen)