Jo Moen Bredeveien

I fjor kunne ikke partileder Trygve Slagsvold Vedum trå feil, og Senterpartiet vokste til himmels. Nå er partiet mindre enn SV, og finansministeren anklages for å jukse med tall i Stortinget i forrige uke. Da skulle finansministeren vise at tross all verdens ondskap og elendighet, tjener vanlige folk (™) på at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet som styrer landet.

Forutsetningen for å få regnestykket til å gå opp, var en husholdning med inntekter vanlige folk bare kan drømme om. Om de to voksne i en husstand på fire sitter igjen med én million i årslønn etter å ha betalt sin skatt, vil de få reallønnsvekst selv om maten, strømmen og bensinen koster mer og rentene presser prisen for lånte penger oppover, kunne Vedum fortelle.

Kritikken har haglet. Ikke så merkelig når man tar for seg dette enkle poenget: Alle som tjener mindre enn 750.000 kroner i Norge, skal få skattesenkninger i Jonas Gahr Støres og Vedums Norge. Det er vanlige folks tur, som kjent. Alle som tjener mer enn 750.000, må betale litt mer skatt – noe som gjør det nærliggende å anta at vi da ikke lenger har med vanlige folk å gjøre, men uvanlige.

Problemet er altså at det er akkurat denne gruppen Vedum må ty til når han skal vise at det går bra for folk i Norge. Regnestykket hans går bare opp om vi forutsetter en lønn på rundt 750.000 kroner – for begge brødvinnerne i husholdningen. (Og om vi holder prisveksten utenfor regnestykket.)

Man kunne velge å notere seg affæren som en liten «se så desperate de er etter å vise fram en seier i en vanskelig tid», og la det ligge. Men trolig peker finansministerens tall-lek i Stortinget på et større problem for regjeringen, og et snart uoverstigelig ett for Senterpartiet og Vedum selv.

I opposisjon snakket partileder Vedum om «dem som trenger politikk». Om naboen på Stange, hun som jobber i et vaskeri som var offentlig eid, men ble privatisert, og siden flyttet nærmere et stort bysentrum. Samtidig kuttet den borgerlige regjeringen i pendlerfradraget. Dermed fikk naboen lengre reisetid, høyere skatteprosent – og dårligere pensjonsvilkår.

Han snakket om taxisjåførene, om hvor uverdig det er at sjåførenes lunsjbrakker forsvinner slik at de må spise sine måltider i bilen, og om frislippet som ville ødelegge lønnsnivået i hele bransjen. Selv forklarte Vedum Senterpartiets vekst som et resultat av at partiet «er et bra verktøy for praktisk arbeidsfolk». Det er ikke så mange av dem som tjener 750.000 kroner i året. Ganger to.

Vedum hadde øret på skinnegangen og visste hva som beveget seg blant folk flest. Strengt tatt kan hele hans politiske prosjekt i opposisjon oppsummeres slik. Det var kaffekoppstrategi, et parti som tror på hele Norge og en folkelig politiker som snakket med folk, ikke om dem. Vedum så Norge nedenfra.

Nå må han trikse med tall og skyve høyinntektsgrupper foran seg for å vise at regjeringens politikk virker. Når han da ikke er mest opptatt av å forklare oss alt som ikke kan gjøres for vanlige folk.

Mange vil hevde at det er sånn det må gå når en «populist» ansvarliggjøres. Det er vanskelig å se at det er hele forklaringen. Populistene i arbeiderbevegelsen klarte å gjennomføre mye da de fikk regjeringsmakten, både i mellomkrigstiden og under sosialdemokratiets storhetstid etter 1945.

Like sannsynlig er det at det handler om rolle. Om feil rolle. I de siste regjeringene i Norge, borgerlige så vel som rødgrønne, har juniorpartneren hatt finansministeren. Verken Kristin Halvorsen eller Siv Jensen klarte å turnere tydelig markering av egen politikk med rollen som ansvarlig for den felles, svulmende pengesekken vår. Halvorsen byttet ministerpost halvveis i det rødgrønne løpet, og SV ga finansministeren til Arbeiderpartiet. Siv Jensen holdt lenger – men til slutt trakk Fremskrittspartiet seg fra regjeringen, som var blitt for «grå».

Legg til Vedums forvandling, og det virker nokså opplagt at finansministerposten ikke er ideell for den litt frekke lillebroren i en regjeringskonstellasjon. Det er ikke overraskende – finansminister er trolig den minst frekke og mest forpliktende av statsrådspostene. Det framstår stadig mer som en strategisk feil å gi den til Senterpartiets leder.

Vedum har fartstid i finanskomiteen på Stortinget, og han er en dreven politiker. Det er ikke slik at rollen som finansminister er for stor for ham. Men han slo seg opp, og trakk sitt parti med seg, som en «champion of the people», en folkets mann og forkjemper. Det burde være plass til en slik rolle – ja, egentlig ganske mange av dem – i en regjering av Arbeiderpartiet og Senterpartiet i en dyrtid som tegner å bli enda verre framover. Men kanskje ikke på finansministerposten.

Vedum har ikke klart å gjøre rollen til sin. Nå framstår han mest som en mektig mann som ikke tar vanlige folks bekymringer på alvor, samtidig som han ler en stadig mer hul latter. Strategene i Senterpartiet mener alt vil bli bedre bare regjeringens politikk får lov til å virke og vises. Det kan selvsagt være riktig. Men det kan også være feil.

Det kommer ikke til å skje ennå, og kanskje aldri, i alle fall ikke før det er for sent. Men det spørs om ikke det lureste er å finne en annen rolle til Vedum. Å slippe ham fri – det er jo vår.