Tom Vestreng / Dagsavisen

Bærum er en av Norges rikeste kommuner. Det er her mange av Norges aller rikeste bor, og hvor man finner de aller høyeste inntektene. Men ikke alle har de samme forutsetningene.

Knut Hallvard Tufte er en av dem som har falt utenfor, til tross for god utdannelse, og lyst og evne til å bidra.

– Jeg lever ikke. Jeg eksisterer. Det er vel ikke slik livet skal være, sier han til Dagsavisen.

Følelsen av å være uønsket

Vi møter ham hjemme på Jar, hvor han har leid en leilighet i første etasje i et eldre hus. Her har han bodd i 20 år, siden han flyttet fra hjembyen Skien, med unntak av et halvår på Nordstrand.

– De først årene jeg bodde her, var jeg flau over å vise hvem jeg var. Jeg følte ikke at jeg passet inn i dette velstrigla nabolaget, sier han.

– Men etter at jeg gikk på BI skjedde det noe, og jeg følte at jeg dugde. Det har gått seg til med tiden, og jeg har et godt forhold til alle i veien vår, sier han.

Han skammer seg ikke lenger over å være fattig, men innrømmer at han har følt seg som en annenrangs borger, som nærmest var uønsket i samfunnet.

Knut Hallvard er en høyt utdannet mann innen økonomi og regnskap, og har en bachelor fra BI.

Han har også utdannelse innen skogbruk, i tillegg til økonomi- og administrasjon, med spesialisering innen økonomistyring – videregående regnskap, skatt og avgift.

Hans problem er at han har huller i CV-en, og utdannelsen har ikke ført til relevante jobber.

– Følelsen av å være uønsket har jeg kjent på i mange år. Jeg fikk de aller beste karakterene på BI, og burde egentlig vært «headhuntet» til jobber. Men når ingen vil ha meg, så tenker man «hva er det som er galt med meg», sier han.

Gjennom årene har han vært i kontakt med rundt 400 arbeidsgivere.

– Formelt har jeg vel sendt 300 søknader. Ved ett tilfelle, som var da jeg var nyutdannet, kom jeg til andre intervjurunde, men røyk da ut på grunn av hullene jeg hadde i CV-en, sier han.

Sover på madrass

Selv om september viser seg fra sin beste side, med temperaturer langt opp på 20-tallet, henger strømkrisen fra de siste vintrene igjen. Han er nøye på å lukke døra fra gangen inn til stua.

Ute i den velpleide hagen, som Knut Hallvard tar seg av, bugner det av epler på trærne, og bærbuskene er fulle av bær. Noe som gjør ham selvforsynt med syltetøy.

I et hjørne står det store stabler med ved.

– Jeg sparer Nav for tusenvis av kroner siden jeg hogger min egen ved. Her har jeg hatt bruk for min skogbruksutdannelse, når jeg har fått trær som naboer har hogd ned, sier han.

– Blir det for kaldt om vinteren, så stenger jeg av rom jeg ikke bruker. Også soverommet. Da sover jeg på en madrass i stua, sier han stille.

Sivilstatus

Selv oppgir han sin egen sivilstatus som arbeidsledig, sosialklient, fattig og singel.

– Som sosialklient er jeg avhengig av økonomisk hjelp for å betale mine daglige utgifter, sier han.

I tillegg til bostøtte har Knut Hallvard i dag utbetalt drøyt 7.500 kroner i måneden. Det skal dekke hele livets opphold. Da sier det seg selv at det ikke er mye igjen til andre ting.

– Jeg kan glemme å gå ut å spise, ta en tur på kino eller konsert, eller en tur til frisøren. Månedskort kan jeg bare glemme. Likeså nye klær og sko. Ferie har jeg ikke hatt på mange år. Som sosialklient skal jeg til enhver tid være tilgjengelig. Jeg har heller ikke råd til å dra til Skien med tog for å hjelpe foreldrene mine med praktiske gjøremål, sier han, og kommer inn på en av ulempene det er å være sosialklient.

Nav trekker fra

– Om mine foreldre betaler togbilletten for meg, så er jeg pliktig til å fortelle Nav om det. Da trekker de meg for billetten i neste måneds utbetaling. Samme om noen gir meg 400 kroner for en tur til frisøren. Dette må jeg oppgi til Nav, som i sin tur trekker meg for beløpet neste måned. Navs avkortingsregler fører til at den økonomiske sosialhjelpen blir redusert i forhold til det som står oppført i siste vedtak fra Nav, sier Knut Hallvard.

– Jeg fikk en periode dekket reiseutgifter for å delta i et Nav-tiltak, og beløpet var 1.364 kroner i måneden. Det ble definert som inntekt, og jeg fikk en reduksjon i sosialhjelpen, sier han og rister oppgitt på hodet.

– Dette vedtaket klaget jeg på, og fikk det omgjort. Men det viser hvor rigid systemet er, sier han.

Og gir ikke Knut Hallvard Nav alle opplysninger vedrørende inntekt og utgifter, blir han som en kriminell å regne, forteller han.

Noe det står om i paragraf 23 i lov om sosiale tjenester:

«Dersom det forsettlig eller grovt uaktsomt er gitt uriktige opplysninger, eller opplysninger er fortiet, kan det etter §23 i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen vedtas at stønaden skal tilbakebetales eller falle bort. Forholdet vil medføre politianmeldelse», heter det.

Som sosialklient kan man heller ikke ha en økonomisk buffer. Knut Hallvard viser fram en sparesaldo som viser 42 øre.

Knut Hallvard Tufte ønsker å få seg en jobb hvor han får brukt økonomiutdannelsen sin. 

Tom Vestreng / Dagsavisen

– Skulle kjøleskapet eller komfyren ryke, får jeg mest sannsynlig dekket det av sosialkontoret. For det er en greie om at alle har krav på en minimumsstandard, og der inngår hvitevarer. Men jeg jobber mye som ulønna frivillig, og skulle PC-en ryke, har jeg ikke penger til å kjøpe ny, sier han.

Utfordringer i oppveksten

Så hvordan endte Knut Hallvard opp med å bli sosialklient på Jar?

Selv forklarer han det med utfordringer i oppveksten, som usikker og urolig med konsentrasjonsproblemer, svake skoleprestasjoner, utfordringer med å komme inn på høyskoler, og at han har brukt lengre tid enn vanlig på studiene.

– Jeg var i 40-årene da jeg var ferdig på BI. Det jeg erfarte da jeg søkte på jobber, var at arbeidsgiverne ville ha folk i 20-årene som de kunne forme selv, og ikke 40-åringer med egne meninger, sier han med et smil, men også med alvor.

Gjennom årene har Knut Hallvard Tufte deltatt på en rekke tiltak i regi av Nav. Men det har ikke ført noensteds.

– Jeg jobbet en gang som grøftegraver, nederst på stigen bokstavelig talt, sier han med et smil.

– Jeg trivdes som det, men det var ikke der jeg ville være. Så ble det skogbruksutdannelse i påvente av at jeg kom inn på BI, sier han.

– I 14 år har jeg vært avhengig av Nav. De fire siste som sosialklient. Men alt jeg sitter igjen med er inntrykket av at de har misbrukt tiden min. Så i fjor sommer bestemte jeg meg for å gjøre ting på min måte. Så nå gir jeg full gass og jobber gratis for frivillige organisasjoner, hvor jeg jobber ulønna som regnskapsfører. Håpet er at noen kan se hva jeg gjør, og ikke bare en søknad på et stykke papir, sier han.

Drøyt halvveis i livet har Knut Hallvard på ingen måte gitt opp. Å bli ufør, er ikke noe tema.

– Jeg er en frisk og oppegående mann på snart 54 år. Jeg ønsker å jobbe og tjene penger. Stå opp om morgenen, ha noe å gå til hvor jeg får bruk for utdannelsen min, og vite at jeg bidrar, sier han.

– Livskraften har jeg i fullt monn. Jeg kommer til å bidra så lenge det renner blod gjennom meg. Ingen skal greie å ta livsgnisten fra meg, sier han ettertrykkelig.

Rødt

Knut Hallvard sitter i styret for Rødt i Bærum, men påpeker at han ikke deler sin historie for noen ekstra stemmer ved kommunevalget.

– Jeg ønsker ikke å slå politisk mynt på å stå fram med min historie, og det sier seg selv siden jeg sitter i styret i Rødt i Bærum.

– Nå er det snart valg, og da kommer alle politikerne ut av kontorene sine, og fy faen som de bryr seg. De bryr seg noe så voldsomt, og slår politisk mynt på andres sårbare livssituasjon. Det er ikke aktuelt for meg, sier han.

Det han ønsker, er å belyse en vanskelig situasjon han deler med mange andre.

På et folkemøte i Sandvika tirsdag hadde Knut Hallvard Tufte med seg en presentasjon av sitt eget liv som sosialklient. Og som politiker er han opptatt av å hjelpe de som er nederst på rangstigen.

– Jeg er jo titulert som sosialklient, og mitt formål med å stå fram er å gjøre oppmerksom på hvorfor jeg ble sosialklient. På møtet var jeg veldig seriøs på hvordan Nav fungerer, eller ikke fungerer. At en må ut og inn på tiltak. De største hullene i CV-en min har kommet i de periodene jeg har fått hjelp av Nav, og det skyldes at jeg ikke har fått den hjelpen jeg trenger for å få tak i en jobb, sier han.

– Ting tar veldig mye tid, sier han.

Han har klare meldinger om hva som bør endres.

– Jeg vil at den månedlige støtten til livsopphold økes med 3.000 kroner. At man kan motta pengegaver/netto lønn hver måned tilsvarende 1/12 av frikortbeløpet uten at det foretas avkorting i sosialhjelpen og at det tillates en økonomisk buffer på minimum 10.000 kroner, sier han.

Og fortsetter:

– Rett til ferie må lovfestes. Nav må bli bedre på å hjelpe folk ut i jobb, minstesatsene for uføre, pensjonister og AAP-mottakere (Arbeidsavklaringspenger) må heves og ordningen med tiltakspenger må skrotes.

– Mitt ønske er å bidra. Å få en jobb. Nå bare eksisterer jeg, og prøver å overleve. Mitt mål og ønske er å kunne leve, avslutter Knut Hallvard Tufte.