Tom Vestreng/Dagsavisen

En drøy times reisevei fra Oslo, i retning verdens største hoppbakke, Vikersundbakken, ligger et godt stykke godt bevart norsk industrihistorie.

Etter å ha passert Blaafarveværket, som i dag er en stor turistattraksjon, og som koboltgruvene er en del av, kjører vi forbi det gamle handelsstedet Haugfoss. Vi svinger av til høyre, og fortsetter langs en 7 kilometer lang grusvei som ble bygget på 1800-tallet.

Grusveien ble bygget for å frakte kobolten fra gruvene og ned til Blaafarveværket hvor kobolten ble foredlet. 

Videre går ferden forbi skog og åkere, over en tre-fire ferister og gjennom et par gårdstun.

2025 møter 1700-tallet

Og akkurat da man tror at man har kjørt feil, selv om man har fulgt skilter og GPS, har man kommet fram til koboltgruvene.

Noen få meter fra parkeringsplassen, opp en liten bakke, åpenbarer slutten av 1700-tallet seg. 

Til en tid da nevnte Ole Witlock ble tatt for stjele sølv fra gruvene i Kongsberg, hvor han arbeidet som skjerper, og industrieventyret begynte.

Det første bygget som møter oss er Theodor Kittelsen-museet, hvor man opplever en av Norges største samlinger av eventyrkunstnerens malerier. 

Videre inn på gruveområdet, eller Gruvetråkka som det heter, ser vi bakkant enorme hauger med stein, møysommelig bygget opp gjennom 121 år med gruvedrift. Og en rekke bygninger, gjenreist akkurat slik det var da det var gruvedrift her for over 200 år siden. 

Siden 1772

Ole Witloch skal etter avskjedigelsen i 1772 ha gått til fots til Modum, kan vi lese på Blaafarveværkets nettsider. Der kom han litt senere over noen malmklumper som han trodde kunne inneholde sølv av god verdi, mens han gikk rundt i Skuterudåsen og lette etter bergarter som kunne være verdifulle. 

Han fikk undersøkt bergartene ved sølvgruvene, og det viste seg å være kobolt, som på den tiden var mer verdifullt enn gull. 

Det første funnet ble gjort på senhøsten 1772, i nærheten av det som siden fikk navnet Nordgruvene (dagbrudd).

Daggruvene i 1864.

Karl Gercke

Året etter ble prøvedrift startet, og prøvesprengninger ble gjort på Skuterud, mens kjemikeren Peter Hofnagel undersøkte om kobolten var drivverdig.

Noe det viste seg å være, og i 1776 ble Det kongelige Modumske Blaafarveværk stiftet av danskekongen Kong Christian 7.

Men fart over gruvedriften ble det først da Georg Christopher Bernstein ble ansatt i 1783. Han klarte å få i gang Blaafarveværkets produksjon.

Blaafarveværket ble i 1822, etter mange år med økonomiske problemer, solgt på auksjon til den tyske finansmannen Wilhelm Christian Benecke, som hadde store planer for å utvide driften.

Hammer og meisel

– I den første perioden var det dagbrudd. Det vil si åpne gruver. Man jobbet seg nedover med hammer, meisel, håndboring og krutt, forteller administrativ og kunstnerisk direktør ved Blaafarveværket, Tone Sinding Steinsvik til Dagsavisen.

Hun opprettet museet på Modum sammen med sin mann Kjell Steinsvik i 1968. Da mannen døde i 2000, fortsatte Steinsvik hans arbeide, og har lagt ned utallige timer på Blaafarveværket, Koboltgruvene og Theodor Kittelsen-museet, som ligger ved gruvene. 

Siden har Blaafarveværket og koboltgruvene utviklet seg til det det er i dag. 

I 1980 ble eiendommen med gruver kjøpt opp av Siftelsen Modum Blaafarveværk og arbeidet med å gjenreise bygningene startet.

– Det som var igjen var grunnmurer, og bilder og tegninger. Det har gjort at vi har kunne oppføre bygningene eksakt slik de var, sier Tone Sinding Steinsvik.

På midten av 1800-tallet var koboltgruven i Modum Norges største bergverk, og sto for 80 prosent av all koboltfremstilling i verden, og hadde over 1.200 ansatte.

Gruvearbeidere i 1864.

Karl Gercke

– Driften på gruvene var et eget samfunn i seg selv. Her var det «sakkerhus», hvor pendlerne kunne bo, og arbeiderne hadde tilgang til blant annet brønn, sykestue, skoler og kantine, sier hun.

Steinsvik, som nå er 83 år gammel, har levd og åndet for Blaafarveværket og koboltgruvene i snart 50 år. 

Og er et levende leksikon når det gjelder historien.

Som gruvedrift er det flere turer å velge mellom for tilreisende i 2025. Gruvesafari på 3,5 time, Barnas gruvetur, eller historisk gruvetur, som var Dagsavisens valg.

Det gikk med store mengder tømmer for fyrsetting. Bildet er fra 1864.

Karl Gercke

Etter en historisk innledning på Gruvetråkka, rusler vi ned til inngangen til Claras stoll, hvor får vi utdelt hjelmer, og tilbud om fleece-ponchoer for de av oss som er litt frosne.

Det var nok noen som angret på at de ikke tok imot det tilbudet.

For ute var det 32 grader og sol. Innafor dørene 4 grader, og fuktig. Og her skulle vi oppholde oss den neste timen eller så.

Av tidligere erfaring, fra et besøk i sølvgruvene i Kongsberg, er ikke det å gå fra 30 grader og sol, til 4 grader og fuktig luft i shorts og T-skjorte noen god kombinasjon.

– Etter at gruveeierne fant ut at det var mer lønnsomt og effektiv å gå inn i fjellet, fremfor å gå ovenfra og nedover i dagen, startet de med å gå inn i fjellet i stoller, sier gruvesjefen.

– En annen grunn til at de valgte å drive inn fjellet var at det var krevende å drive et dagbrudd i 20 kuldegrader om vinteren, forklarer hun. 

Ikke minst med tanke på at fottøyet gruvearbeiderne brukte, var tresko. 

For over 200 år siden hadde de verken dynamitt eller bormaskiner. Arbeidet ble gjort med håndkraft, bor, krutt og bål, noe som var spesielt krevende om vinteren.

Fyrsetting

Første forsøk på å utvinne kobolt i tradisjonelle gruvestoller «under dag», det vil si hvor det ble laget gruver inne i fjellet, ble startet i 1827, da Forhåpningsstollen, som finnes i dag med inngang fra gruvetråkka, ble påbegynt. 

Det skulle vise seg drift «under dag» ga en enorm økning i produksjon og avkastning.

Metoden de brukte for å lage denne, Claras stoll som ble påbegynt i 1841, og som sto ferdig i 1845, og Blaafarveværkets lengste stoll, Ludvig Eugen Stoll på 400 meter, som ble påbegynt i 1858 og ferdigstilt i 1869 var fyrsetting.

– De satt opp rundt to meter lange tømmerstokker horisontalt opp mot fjellet, og satte fyr på stokkene. Når det oppnådde en veldig høy temperatur, ble fjellet glovarmt, og sprakk opp. Så kunne gruvearbeiderne rydde vekk sprukket stein. Meter for meter innover, sier Steinsvik.

Fort gikk det ikke. For å drive stollen drev de gjennomsnittlig 2,8 meter inn i fjellet i måneden. 

Den 32 meter lange hengebruen i Claras stoll rister passe skummelt når man går over avgrunnen.

Tom Vestreng

– På denne måten fikk man en fantastisk fasong på hele tunnelen, sier Steinsvik.

Fyrsetting egnet seg dårlig i vertikal drift ettersom varmen fra bålet hadde liten til ingen virkning nedover. Derfor ble det brukt bor og krutt når sjakter og strosser skulle lages. 

Claras stoll er en 200 meter lang transporttunnel fram til malmåren, og ett nettverk av gruveganger går på kryss og tvers.

Hvor takhøyder under journalistens 184 centimeter tydeliggjorde behovet for hjelm.

400 meter inne og 50 meter under bakken i Claras stoll ligger en relativt ny attraksjon – klar til å bli tråkket på. 

Inngangen til Claras stoll. De røde strekene i fjellet viser hvor man med bor og hammer, boret seg ned, og fylte med krutt. Dynamitt kom først i 1874.

Jorn Gronlund/Blaafarveværket

Underjordisk glassgulv

Det underjordiske glassgulvet i Edvard Sjakt, som åpnet i 2017, er det første i sitt slag i Norden. 

– Da vi rensket sjakten kom vi, 20 meter nede, til et originalt tregulv fra gruvedriften på 1800-tallet. Men hvordan skulle vi få vist det fram? sier Tone Steinsvik, som da fikk ideen om å legge et glassgulv hvor man kunne trå rett ut i løse luften, og se 25 meter ned i sjakten og det samme oppover. 

Administrativ og kunstnerisk direktør ved Blaafarveværket, Tone Sinding Steinsvik, på glassgulvet.

Blaafarveværket

– Under glassgulvet ser man ned på tunneler som gikk til begge sider. Her var det en «jernbane» som fraktet malmen ut av gruven, og videre ned til Blaafarveværket med hest og kjerre, før malmen ble foredlet til kobolt, sier museumsdirektøren. 

Et annet høydepunkt er den 32 meter lange hengebruen, som gynger akkurat passe skummelt når man går over den. Den går over sjakten der hvor koboltmalmen ble tatt ut under hengebruen som har fått navnet «Glück Auf strosse».

Når man kikker rundt seg, og ser dimensjonene på gruvene, og at dette var laget i en tid med manuell arbeidskraft, skjønner man at man lever i en enkel tidsepoke.

Hvor maskiner kan gjøre alt.