Roy Pedersen, leder i Nei til EU

Den norske modellen angripes fra toppen og forvitrer i bånn. Høyre-regjeringa fremmet profitt i velferden, men fratok uten å blunke arbeidsløse feriegodtgjørelsen.

Nå motarbeider høyresida og NHO regjeringas forslag om å forby bemanningsbransjen innen bygning rundt Oslofjorden og vil ikke ha lønnsgarantiordninger i tariffavtalene.

De samme er også imot regjeringas gjeninnføring av kollektiv søksmålsrett og innskrenkning i bruken av midlertidige ansettelser. De tillitsvalgte presses. Hovedavtalen følges ikke og mange steder finnes det ikke noe partssamarbeid.

EØS-avtalen er satt over norsk arbeidslivslovgivning og tariffavtaler. Dette bidrar til at sosial dumping og lavlønnskonkurranse fortsetter og undergraver samtidig folkestyre og demokrati.

Ett eksempel er dagens strømprissituasjon. Det går ei linje fra Syse-regjeringas innføring i 1990 som gjorde strømmen til en vare og til dagens situasjon med et stortingsflertall som har tilsluttet seg EUs energiunion med energibyrået ACER og bygd strømkabler for krafteksport der strømmen nå flyter uten politisk kontroll.

Er det politisk vilje kan strømeksporten stanses ved lav fyllingsgrad i vannmagasinene, kablene til Storbritannia og Tyskland reforhandles og grenseforhandelsforordningen tas ut av EØS-avtalen. Reguleringsmyndigheten for Energi (RME), som er ACERs forlengede arm, må underlegges norsk politisk styring.

Støre-regjeringens viktige korrigeringer av Erna Solbergs arbeidslivspolitikk stopper dessverre opp når det støter mot EØS-avtalen. I Hurdalsplattformen står det at man vil «sikre unntak fra deler av bestemmelsene i EUs fjerde jernbanepakke» og at man vil «stoppe frislippet i drosjenæringen» som Solberg-regjeringa fikk gjennomført etter krav fra EØS-politiet ESA. Så langt har disse løftene i regjeringsplattformen blitt med det.

Til mai-dagen er det verd å nevne at dansk og svensk fagbevegelse er i harnisk over EUs forslag om lovbestemt minstelønn. Dette fordi det fratar partene hovedansvaret for lønnsfastsettelsen, gir økt lavlønnskonkurranse og et press på trygdeytelsene. Det siste fordi det ikke er til å leve med fordi noen vil tjene mindre enn andre får i trygdeytelser.

Mange 1. mai-tog vil ta opp i seg krav som nevnes her og ellers sette søkelys på andre viktige fagforeningssaker som likelønn, kamp mot rasisme, miljøkamp og internasjonal solidaritet.

Det hele startet i 1890 med kampen for 8 timers dagen. Kampen for kortere arbeidstid er heller ikke slutt.

Ha en fin 1. mai!