Hege Ulstein

Målingen fra Opinion for FriFagbevegelse og Dagsavisen ble tatt opp fra 1. til 7. november, altså i dagene rett etter Halloween.

Målingen viser at monstrene, gjenferdene og uhyrene fortsatte skrekkfesten med et helvetes nachspiel i Ap.

Alle som har drevet med politikk i mer enn ti minutter, vet at man ikke skal legge all verdens vekt på én enkeltmåling. Det er snittet av målingene og de lange trendene som er det mest interessante. Enkeltmålinger kan av og til gi ekstreme utslag som senere viser seg å være feil.

På denne målingen går Ap ekstremt kraftig tilbake – med hele 5,7 prosentpoeng til 16,9.

Likevel er det ingen tvil om at målingen er viktig – og historisk.

For det første viser den at partiet ikke har nådd bunnen. Det er fortsatt mulig å falle videre ned mot grunnfjellet før man treffer bakken og blir knust til pinneved.

Men viktigere: 16,9 er psykologisk viktig. En oppslutning på 16-tallet er helt fremmed for Ap, og passer ikke til partiets – og partisliternes – selvbilde. Da partiet så 17-tallet i januar 2021, utløste det den nye strategien med vanlige folks tur, politikk rettet mot lommeboka og jakten på velgere i distriktene generelt og Nord-Norge spesielt.

Det vil være både rart og feil dersom ikke også 16,9 fører til dyp kriseforståelse i Ap. Når man er i ferd med å synke ned i en hengemyr, er det viktig å finne ut av både hvordan man havnet der og hvordan man kan komme opp igjen.

Det kan skje på flere måter. Tidligere har Ap skiftet hele eller deler av ledelsen, lagt om politikken, inngått i nye allianser, eller tatt interne, nødvendige oppgjør med lite konstruktive miljøer i møte med kriser. Noen ganger flere av tingene samtidig.

Hittil har det sentrale miljøet i Ap ikke villet gjøre noen av delene.

Det er fortsatt en forbløffende mangel på åpen diskusjon om ledertrioen. Det er opplagt at Ap verken kan eller bør skifte leder og dermed statsminister i uoverskuelig framtid.

Men det er mulig å gjøre andre bytter, for eksempel ved at Anniken Huitfeldt eller Tonje Brenna går inn som ny nestleder, muligens sammen med Jan Christian Vestre. Det er også mulig å bytte partisekretær.

Men hittil er det blitt gjentatt at den eneste planen er at trioen Jonas Gahr Støre, Bjørnar Skjæran og Kjersti Stenseng fortsatt skal lede Ap også etter landsmøtet neste år. Vi får se hvor lenge den planen holder nå.

Det er heller ingen tegn til politisk kursendring, for eksempel ved å distansere seg mer fra Senterpartiet og distriktsretorikken fra 2021, og heller orienterer seg mer mot urbane velgere fram mot lokalvalget neste år, der flere viktige storbyer er i spill.

En ærlig og åpen diskusjon internt i Ap om dette dilemmaet burde ha kommet for lenge siden.

Hva med nye allianser? I 2002 forsto Jens Stoltenberg og hans sjefstrateg Jan-Erik Larsen at de måtte gjøre et eller annet for å skape ny dynamikk rundt et kriserammet Ap. Løsningen ble etter hvert det rødgrønne samarbeidet med SV og Sp, en stor triumf både for Stoltenberg personlig og for Ap.

Det siste året har vist at Ap/Sp-regjeringen ikke har vært noen suksess, verken for Ap eller Sp, som får 5,3 prosent på denne målingen og dermed legger seg i stabilt sideleie like over sperregrensen. Senest etter lokalvalget neste år bør Støre ta et seriøst initiativ til å invitere SV inn i regjeringen.

Onsdag gikk Audun Lysbakken av som leder av SV etter 11 år. Hvis hans etterfølger, som velges på landsmøtet i mars neste år, også er en løsnings- og styringsorientert politiker, er mulighetene for en «SVekspansjon» til stede, selv om SV nøler.

De er blitt belønnet av velgerne for å stå utenfor Støres og Vedums upopulære prosjekt. På denne målingen får partiet sterke 8,7 prosent.

Sammenlignet med forrige måling er endringene for SV og Sp ikke signifikante. Det er derimot endringene for Høyre, som går fram med 2,1 prosentpoeng til 32,3 prosent, et tall som er så sterkt at det ganske sikkert vil dukke opp i optimist-blå partireklamer på sosiale medier de neste dagene.

Med et Frp som puster Ap i nakken med sine 13,8 prosent (+0,2), ville Høyre og Frp hatt flertall på Stortinget dersom dette hadde vært et valg og ikke en måling.

Verdt å merke seg er også at Rødt går fram med to prosentpoeng til 7,5 og at KrF tar et viktig skritt med 1,1 prosentpoeng og havner godt over sperregrensen med 4,5 prosent. For Venstre (3,1) og MDG (3,4) er endringene ubetydelige.

Hittil har Støre og miljøet rundt ham forklart de elendige målingene med at det er energikrise, inflasjonskrise, krig i Europa og generell dyrtid. Før krigen ble det også gjerne pekt på en generell europeisk trend, der sosialdemokratiet i flere land lå på sotteseng.

Dette har alltid vært en svak og unyttig analyse.

Den ligger nærmere å være en unnskyldning enn å være en forklaring. Jonas Gahr Støre og resten av Ap-ledelsen bør snarest legge den i papirkurven på laptopens skrivebord. Deretter bør de tømme papirkurven og wipe harddisken.

I høst har det vært valg i de to landene i verden som ligner aller mest på Norge: Danmark og Sverige. I Sverige tapte den sosialdemokratiske statsministeren og partilederen Magdalena Andersson knepent. I Danmark vant sosialdemokraten Mette Fredriksen valget etter å ha gått fram siden forrige valg, som hun også vant.

Aps to søsterpartier fikk 30,3 prosent av stemmene i Sverige og 27,5 prosent i Danmark. Begge partiene gikk fram. Begge var i posisjon. Begge har akkurat de samme internasjonale problemene som Norge har. Begge utfordres av partier både til venstre og til høyre for seg.

Og kom ikke her og si at Støre er fersk og må få tid. Anderson ble statsminister og partileder for ganske nøyaktig et år siden. Støre har ledet Ap i snart ni år, siden 2014.

Det ubehagelige, men nødvendige spørsmålet Jonas Gahr Støre må besvare, blir dermed: Hva er det de svenske og danske sosialdemokratene har, som det norske Ap mangler?

Med det er vi framme ved det siste punktet: Å kunne lede partiet med naturlig autoritet, og ta de oppgjørene som må til.

I deler av Ap vokser det nå fram en indre opposisjon, ledet av tidligere nestleder Trond Giske. Hans lokallag Nidaros Sosialdemokratiske Forum vokser raskere enn du får sagt metoo. Negative oppslag om Giskes pendlerboligsak eller at han fortsatt lever av skattebetalernes penger i form av etterlønn fra Stortinget, ser ikke ut til å bite på tilhengerne hans eller på hans mange allierte i Ap og LO.

Fra å komme med små, underforståtte stikk, har Giske nå begynt å utfordre Støre helt åpent. Først i et ramsalt intervju med TV 2 i helgen, deretter i en knallhard kronikk i NRK.

Giskes manøvrer er interessante av flere grunner. Blant annet viser de ganske tydelig at Støre mangler nettopp den naturlige autoriteten som Magdalena Andersson og Mette Fredriksen til de grader besitter.

Nå er det sannsynligvis for sent for Støre å stanse Giske. Og som vi vet, er ikke forferdelige sjokkmålinger nødvendigvis bare et onde for den som ønsker å utfordre den sittende ledelsen et politisk parti.

16,9 prosent er et avskyelig tall for Ap. En skingrende alarm. Den som ikke våkner av dette, har sovnet for godt, alle marerittene til tross.

Kommentar: «Mange frykter et Giske-comeback»