Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Ved flere virksomheter i staten økte lønningene med over 10 prosent i fjor. Dette er det dobbelte av lønnstilleggene til arbeidstakere flest, som måtte nøye seg med 5,3 prosent i snitt.

Det har lenge vært kjent at de statsansatte ble lønnsvinnere i 2023, med et gjennomsnittlig tillegg på 6,4 prosent. Men søndag fikk vi et blikk bak tallene.

De ansatte i Bioteknologirådet fikk en lønnsøkning på 15,1 prosent. Videre bør vi merke oss at lønningene ved Politihøyskolen økte med 9,7 prosent, i Utenriksdepartementet økte de med 9,5 prosent, mens de ansatte i både Oljedirektoratet og Forsvaret gikk opp 8,1 prosent i lønn. Bare for å nevne noen eksempler.

Bakteppet er det fatale faktum at Erna Solbergs regjering åpnet for to ulike tariffavtaler i staten. Fram til da var alle statsansatte omfattet av en felles avtale. Akademikerne fikk sin egen avtale i 2016, og Unio-familien sluttet seg til denne i 2022. Dermed ble LO og YS stående igjen med den «gamle» avtalen.

Jonas Gahr Støres regjering tok forbilledlig omkamp i år og ville ha tilbake til det gamle systemet med én felles avtalestruktur.

Men Akademikerne og Unio satte seg på bakbeina, og dermed endte det med streiker. De ble etter kort tid stoppet med tvungen lønnsnemnd, framtvunget av at Akademikerne og Unio bevisst kom med streikeuttak som rammet rikets sikkerhet. Nå blir det opp til Rikslønnsnemnda å avgjøre floken. 

Stridens kjerne er hvor stor del av lønnstilleggene som skal gis sentralt og lokalt. Akademikerne og Unio vil ha alt lokalt, mens LO og YS ønsker at brorparten gis sentralt.

Forhandlerne i LO og YS godtok til slutt at årets lønnsoppgjør endte med at bare 25 prosent av tilleggene gis sentralt. Dette resultatet er i realiteten nærmere avtalen Akademikerne og Unio har hatt, men var altså ikke godt nok.

På den annen side var resultatet heller ikke godt nok for medlemmene i LO Stat, som sa nei i uravstemningen. Men styret i LO Stat innrømmer at det ikke er noe å hente på en streik. Derfor ber styret i stedet om frivillig lønnsnemnd.

Systemet med to avtaler i staten medfører at lønns- og arbeidsvilkår varierer ut fra hvilken fagforening man er medlem av. Det er eksempler på at to statsansatte, som sitter side om side med like arbeidsoppgaver, har forskjellig lønn bare fordi de er medlem av forskjellige fagforeninger.

Her kan det dreie seg om flere titusen i lønnsforskjell. Det er ikke lenger lik lønn for likt arbeid. Det blir usolidarisk når dette er forlatt som et bærende prinsipp.

Derfor er det så viktig å komme tilbake til systemet med én felles tariffavtale i staten. Samtidig er det urovekkende å registrere at staten var lønnsledende i fjor. En rekke statlige virksomheter ga nemlig lønnstillegg på det dobbelte av det som ble gitt i industrioppgjøret.

Det er eksempler på at statlige virksomheter tok penger fra driftsbudsjettene og ga dette som ekstra lønnstillegg. I noen tilfeller har dette skjedd for å jevne ut lønnsforskjeller mellom ansatte som gjør samme jobb.

Dette beviser urimeligheten i systemet med to avtaler. Altså en forklaring, men ingen unnskyldning. Regjeringen har det politiske ansvaret for at staten sov i timen.

Nå må regjeringen kjenne sin besøkelsestid. Etater og virksomheter må få klar beskjed om å holde seg til lønnsnormen.

Det er avgjørende viktig at industriens tåleevne overfor utenlandske konkurrenter legges til grunn for den norske lønnsdannelsen. Alternativet er at industriarbeidsplasser ofres på statsansattes alter.

Det vil bære fullstendig galt av sted hvis staten blir lønnsledende.

Akademikerne svarer: Fullstendig skivebom om lønnsveksten i staten