Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Det blir smekk på fingrene dersom statsrådene ikke innfrir fastsatte klimamål i sin sektor. Regjeringen innfører nemlig et karbonbudsjett over reduksjoner i klimagassutslipp. Dersom en statsråd vil slippe billigere unna, må regjeringen - med den aktuelle statsrådens hjelp - finne tilsvarende reduksjoner i andre departementer.

Klimaministerens nye grep er å innføre egne budsjettkonferanser hvor kutt i karbonutslipp er tema. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) får slik sett konkurranse fra Espen Barth Eide (Ap) om å ha rollen som strengeste mann i regjeringen. Her blir det en lang og advarende pekefinger fra to kanter.

Det er fortsatt spenning mellom Ap og Sp om klimapolitikken. Regjeringen har klokelig bundet seg til målet om å øke CO2-avgiftene gradvis til 2000 kroner per tonn utslipp i 2030. Men det er ennå ikke klart hva slags unntak det blir fra denne hovedregelen. Pumpeprisen på bensin og diesel er stikkord. Svaret får vi i regjeringens justerte statsbudsjett om halvannen uke.

Ap/Sp-regjeringen har satt som mål å kutte norske utslipp av klimagasser med 55 prosent innen 2030. I snitt må utslippene kuttes med sju prosent hvert år. De største utslippene i Norge kommer fra transportsektoren, olje- og gassproduksjonen og industrien. Det meste av kuttene må naturlig nok tas i disse sektorene.

Det blir ingen enkel sak å utarbeide konkrete klimabudsjetter. Effekter på lang sikt er det vanskelig å regne eksakt inn, for her avhenger mye av ulike forutsetninger. I klimapolitikken gjelder det å ha to tanker i hodet samtidig. Det må bli en kombinasjon av pisk og gulrot. Gulrøtter er mest behagelig. Elbil-suksessen er et resultat av nettopp dette. Men vi kommer ikke unna at det grønne skiftet også vil smerte.

Det norske oljeeventyret er på hell, men slett ikke over. Verden vil trenge olje og gass i mange tiår. Fossil energi er bare en klimatrussel ved åpen forbrenning, ikke når den brukes utslippsfritt til å produsere alle produktene vi har blitt så avhengige av.

CO2-utslippene kjenner heller ingen landegrenser. Klimatrusselen må derfor i hovedsak løses globalt. Fornybar energi og grønnere industri i Norge må bygges på skuldrene av oljevirksomheten. CO2-fangst og lagring er en del av løsningen. Det samme gjelder utslippsfri hydrogen.

Egne klimabudsjett for hver sektor er et smart virkemiddel. Det får en oppdragende effekt på hver statsråd. Samtidig blir det etterprøvbart i det offentlige rom. Og opposisjonspartier må kunne vise til alternative løsninger hvor det er mulig å sette to streker under svaret.

Nå blir det ikke lenger mulig å lure seg unna med billige triks. Det finnes nemlig ingen fri lunsj. Heller ikke i klimapolitikken.