Kjell Werner

Stortingsvalget ga Jonas Gahr Støre tillit til å styre landet i nye fire år. Arbeiderpartiet er riktignok avhengig av budsjettstøtte fra fire partier, men det blir ingen samarbeidsavtale med disse.

Regjeringen må altså gjøre opp statsbudsjettene med vennene på rødgrønn side. Men ellers kan Ap i stor grad søke vekslende flertall i parlamentet. Og noen nederlag kan statsministeren sikkert tåle.

Støre har uansett gode kort på hånda overfor Sp, SV, Rødt og MDG. For det er neppe noen i denne firkløveren som våger å felle Ap-regjeringen på første impuls, siden alternativet jo er Sylvi Listhaug som statsminister.

Det norske parlamentariske systemet er slik at en regjering sitter til den eventuelt blir felt eller statsministeren selv kaster inn håndkleet. Det er ikke nødvendig med aktiv støtte fra Stortingets side.

Slik sett var det et sjakktrekk å presse Senterpartiet ut og samtidig gjøre Støre-regjeringen til en ren Ap-regjering i forkant av årets valg.

Jonas Gahr Støre innrømmer at han er avhengig av et godt og tillitsfullt samarbeid for å få flertall på Stortinget.

Derfor vil han de nærmeste dagene invitere hvert enkelt parti som har pekt på ham som statsminister til samtaler. «Jeg vil lytte til hva som er viktig for dem», sier han.

Samtidig vil de fire partilederne få klar beskjed tilbake: Ap-regjeringen er garantisten for Nato-medlemskapet, EØS-avtalen og trygg økonomisk styring. Og ikke nok med det: Støre vil poengtere at regjeringen vil ha en åpen og respektfull dialog med de øvrige partiene på Stortinget.

I saker som krever det, vil regjeringen også søke brede forlik. Her ligger det til rette for storslalåm i Stortinget, til ergrelse for flere av partiene som i realiteten utgjør Ap-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Den første store testen blir statsbudsjettet for 2026. Regjeringens forslag legges fram i oktober.

Ap-regjeringen må strekke seg langt for å tilfredsstille kravene fra Sp, SV, Rødt og MDG. En utvidet tannhelsereform kan være en slik sak. Et godt budsjett kan sikkert bli enda bedre.

Men det går klare grenser. Statsministeren har nemlig gjort det klart at det samlede skatte- og avgiftsnivået ikke skal økes, verken for personer eller bedrifter.

Samtidig må oljepengebruken holdes innenfor forsvarlige rammer, slik at renta kan fortsette å gå nedover. Det bør likevel være mulig å finne konstruktive løsninger, nye prioriteringer innenfor en gitt ramme.

Den store utfordringen er at småpartier har gjort det for vane å kreve andre politiske seire som en del av budsjettavtaler. Og regjeringer med ulik farge har dessverre latt seg presse til å gjøre slike innrømmelser.

Et talende eksempel på dette er at SV klarte å presse Ap/Sp-regjeringen til å utsette 26. konsesjonsrunde for oljeleting. Dette feilskjæret rettet Stortinget opp på forsommeren, «takket være» at Sp hadde forlatt regjeringen og dermed ikke lenger var bundet av avtalen med SV.

Støre & co er for øvrig sikret støtte for stø kurs i oljepolitikken hvis regjeringen lener seg på Sp, Høyre og Fremskrittspartiet i dette spørsmålet.

Jeg mener det er en uting at budsjettforlik følges av tekster som binder regjeringer på politikk som streng tatt ikke er en del av et statsbudsjett.

Budsjettavtaler bør dreier seg om bevilgninger og økonomiske rammer. Kort sagt millioner og milliarder i kroner.

Annen politikk bør det forhandles om i andre sammenhenger. Men på dette feltet har regjering etter regjering vært for unnfallende og skapt en presedens som det kanskje er vanskelig reversere. Det er likevel lov å håpe at Ap nå tør å sette hardt mot hardt.

Her er det på sin plass å minne om hva som ble effekten av at daværende Sosialistisk Folkeparti veltet Einar Gerhardsens Ap-regjering i 1963. Regjeringskrisen banet vei for den første borgerlige regjeringen på 28 år.

Den tragiske ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard var forhistorien. Gerhardsen kom for øvrig tilbake som statsminister etter fire uker.

På denne bakgrunn har Støre gode muligheter til å tvinge gjennom mye Ap-politikk, men det går også en grense for de rødgrønne partiene som utgjør den aktuelle firkløveren.

Statsministeren må utvise kløkt og samarbeidsvilje. Og han trenger en solid parlamentarisk leder for å lose politikken gjennom i Stortinget. Bjørnar Skjæran har gjennom årets vårsesjon vist å ha egenskapene som trengs.

Jeg er spent på hvor stor samarbeidsvilje det er på borgerlig side. Og da tenker jeg i første rekke på vilje til å inngå forlik med Ap-regjeringen.

Styringspartiet Høyre er normalt å regne med, men nå er terrenget ikke lenger helt normalt i den leiren. Frp er dobbelt så stort som Høyre, som samtidig er kraftig svekket.

Det lover godt at Frp omsider er villig til å diskutere et skatteforlik. Valgkampen er tydeligvis over. Jeg tror likevel at Frp kommer til å kjøre solo på sine merkesaker, med blikket stivt festet på stortingsvalget i 2029.

Sylvi Listhaug kan internt argumentere med at strategien hennes virket, selv om mange med meg vil hevde at det var nettopp denne strategien som førte til at den borgerlige valgseieren glapp.

Spørsmålet er også om Høyre forsetter å opptre konstruktivt, i frykt for at Frp kan høste enda flere potensielle velgere.

Ap trenger Høyre som «alliert» i saker som gjelder EØS spesielt og forholdet til EU generelt. Utfordringen er at Ap og Høye samlet sett bare har 78 mandater bak seg. Det trengs 85 for å ha flertall i Stortinget.

Norge har i min levetid hatt flere mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer. Det ble skrevet Ap-historie da Jens Stoltenberg dannet den første rødgrønne regjeringen i 2005.

Da var Sp og SV med på laget i en flertallsregjering. I 2021 ble SV stående utenfor i Jonas Gahr Støres regjering. Og i vinter gikk jo Sp ut og landet fikk en ren Ap-regjering.

Storslalåm er en krevende øvelse. Farten er stor, og faren for å hekte i en port er overhengende. Derfor er det klare grenser for hvor høy og mørk Støre kan opptre.

Han må være ydmyk i en situasjon der regjeringen er kringsatt av politiske konkurrenter, for ikke å si fiender. Hovmod kan stå for fall.