Kjell Werner

Drøyt tre uker etter årets stortingsvalg er det på tide å gjøre opp en liten status.

Hva var det egentlig som skjedde? Hvilke nye utviklingstrekk ser vi? Er høyrebølgen bare et blaff som går over?

Tirsdag presenterte Høyskolen Kristiania en hurtiganalyse av årets valg. Mye av dette var kjente toner som kunne leses direkte ut av valgresultatet. Noe var kjent fra medieomtaler i de tre ukene som har gått, men tirsdag fikk vi i tillegg presentert dypere analyser fra en rekke valgforskere og noen forståsegpåere.

Det mest gledelige ved årets valg er den økte valgdeltakelsen. 80 prosent av de stemmeberettigede brukte stemmeretten. Og det gir håp for framtiden at deltakelsen økte blant de unge, og spesielt mye for unge menns vedkommende.

Valgforsker Jonas Stein har gjort seg en observasjon som jeg har merket meg med interesse: Arbeiderpartiet er nå størst både i byene og på bygda.

I kommuner med «høy sentralitet» fikk Ap i snitt 28 prosent, altså det samme som valgresultatet. I utkantkommuner «med lav sentralitet» var det 27,9 prosent som stemte på regjeringspartiet. Nærmere likhet går det neppe å komme.

Slik sett har Jonas Gahr Støre & co klart å oppfylle intensjonen i slagordet «By og land, hand i hand». By og land går nå i takt. Partiet har samtidig rettet opp skjevheten fra forrige valg, da distriktspolitikken sto sentralt og Ap dermed slet i flere byer.

Men det er slett ikke alt som er rosenrødt i rosenes leir.

Det er verdt å merke seg at Frp er større enn Ap i en by som Sarpsborg, hvor det har vært Ap-styre i 110 år – inntil Høyre fikk ordføreren ved lokalvalget i 2023. Like utfordrende er det at Frp ble desidert størst i Fredrikstad-bygda Torsnes, som i årevis har vært en Ap-bastion. To eksempler på at Ap svikter i både by og land.

La oss ta en liten oppsummering: Arbeiderpartiet ble vinneren i årets valg, i den forstand at partiet gikk fram og beholdt regjeringsmakten. Jonas Gahr Støre kan dermed fortsette som statsminister. Det var det ingen som spådde i desember 2024.

Den store vinneren er imidlertid Fremskrittspartiet, som ble desidert størst på borgerlig side. Senterpartiet ble den store taperen, tett fulgt av Høyre.

Valget ble tettere enn det som kan leses ut av antall mandater. De rødgrønne endte opp med 88 representanter på Stortinget mens de borgerlige bare fikk 81. Men Jonas Gahr Støre kan prise seg lykkelig over at Miljøpartiet De Grønne klarte å bryte sperregrensen på fire prosent.

Motstykket var Venstre, som falt under den magiske grensen for utjevningsmandater. Hvis det hadde blitt motsatt utfall mellom Venstre og MDG, ville det ifølge nettstedet pollofpolls ha blitt borgerlig flertall med knappest mulig flertall. Selv om de rødgrønne samlet var større i tørre tall. En promille fra eller til, ville ikke ha endret på dette faktumet.

MDG skrev historie ved valget. Partiet brøt for første gang sperregrensen, i hovedsak som følge av at partiledelsen oppfordret velgerne til å stemme taktisk. Stem på MDG for å få Jonas Gahr Støre som statsminister i stedet for Sylvi Listhaug, var beskjeden. Motsatt var det for mange som egentlig ønsket å stemme på Venstre. De valgte MDG, SV eller Ap for å unngå Listhaug.

Jonas Gahr Støre hadde god grunn til å koste på seg et bredt smil da det ble klart at borgerlig side i realiteten stilte med to statsministerkandidater.

Frp har lenge sagt det er naturlig at det største borgerlige partier får statsministeren. Dette var budskapet også da Høyre var størst på målingene, men bordet fanget til de grader da Sylvi Listhaug overtok posisjonen som storesøster.

Dermed ble Erna Solberg utfordret fra høyrekanten. Det hjalp lite at både KrF og Venstre begge pekte på henne som statsministerkandidat. Samtidig så Støre sitt snitt til å utpeke Frp som hovedmotstander.

Dette «skremmebildet» tjente Ap åpenbart på i valgkampen. Samtidig havnet Høyre i en dødens posisjon. Og Frp kunne profittere på at all reklame ble god reklame.

«En måte å beskrive valget i 2025 på er at det var en kamp mellom en høyrebølge, som særlig slo inn hos de unge, og en bølge av trygghetssøkende velgere som særlig gikk til Arbeiderpartiet», sier valgforsker Johannes Bergh.

Han begrunner høyrebølgen med at særlig unge menn har flokket seg rundt Frp de to-tre siste årene.

Men ser vi utviklingen over litt lengre tid, så har vi ingen høyrebølge. Ved valgene i 2009, 2013 og 2017 fikk Høyre og Frp til sammen over 40 prosent. I årets valg fikk disse partiene «bare» 38,5 prosent.

I så måte blir 2021-valget et unntak med 32 prosent for de to høyrepartiene. Det bør nevnes at Frp også tidligere har vært større enn Høyre flere ganger, men forskjellen dem imellom ble historisk stor i årets valg.

De siste årene har vi sett større politiske kjønnsforskjeller mellom unge menn og unge kvinner. Mens guttene trekker til høyre, skjer det en gradvis bevegelse mot venstre blant jentene.

«Om dette fortsetter, vil vi være vitne til et nytt og skjerpet kjønnsgap i norsk politikk i tiden framover», sier valgforsker Stine Hesstvedt. Tankevekkende, for å si det mildt.

Min kvalifiserte gjetting er at Sylvi Listhaug lyktes godt med sitt budskap om å bli kvitt sløsingen i det norske samfunnet. Men hun slapp for billig unna. Politiske motstandere våget ikke å ta konfrontasjonen og pressen sviktet.

«Alle» er enige i at vi bør kvitte oss med unødvendig byråkrati, men det blir tross alt småpenger. Det er utgiftene til pensjoner pluss lønninger til lærere, sykepleiere, helsefagarbeidere etc som er de store utgiftspostene på statsbudsjettet. Og her er Frp ingen bremsekloss, snarere tvert om. Mer skal ha mer.

Jeg føler meg ganske sikker på at strategene i Ap, Høyre og Sp vil bruke mye tid og krefter på å løse Frp-koden i tiden framover. I det minste forsøke.

Dypere forskning kan også gi oss noen konstruktive svar i 2027. Da er det bare to år igjen til neste stortingsvalg.