Jeg er villig til å vedde på at du ikke finner så mange som ikke gidder å jobbe, skriver Helle Cecilie Palmer.
Hanna Skotheim
Debatt
Arbeidslinja er ikke et personlig ansvar
Når Vedum og Brenna gjør arbeidslinja til ditt og mitt problem, får de fortjent kjeft i sosiale medier.
Vi er ikke ferdige med å diskutere arbeidslinja. Debatten har gått i bølger gjennom hele året, den har hjemsøkt avisenes kronikksider og Arbeiderpartiets landsmøte.
Utgangspunktet for arbeidslinja er at folk skal jobbe. Og for at alle skal jobbe, må det lønne seg, heter det seg. Sist uke kom finansminister Trygve Slagsvold Vedum med en ny vri på definisjonen. Under finanstalen benyttet han sjansen til å snakke om arbeidslinja.
«Arbeidslinja handler om å gi folk mulighet til å delta i arbeidslivet, samtidig som vi har et sikkerhetsnett som ivaretar dem som ikke klarer å stå i jobb», fortsatte Vedum. So far, so good.
«Målet er at flest mulig skal jobbe», oppsummerte finansministeren. Ja, ok. Og så:
«Derfor må det lønne seg å stå opp om morgenen.»
Vent, hva?
Den nye definisjonen på arbeidslinja er altså, som et slags ekko av tidligere arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens utsagn om at sosialklienter må «stå opp om morran», at det skal lønne seg å stå opp.
Tonje Brenna, som i tillegg til å være flunkende ny arbeids- og inkluderingsminister også har ansvaret med å lede Arbeiderpartiets programarbeid, prioriterte også arbeidslinja sist uke. Forrige mandag kom hun med et utspill om at politikere på venstresiden snakker for mye om nivået på trygdeytelser og for lite om hva vi kan gjøre for å få folk i jobb.
Også Brenna satte dette i sammenheng med å komme seg opp av senga. På Politisk kvarter snakket hun om «Hver enkelt av oss som står opp hver morgen og går på jobb». (Min utheving.)
I denne stå opp-retorikken ligger det implisitt en formening om at folk som ikke er i jobb, ligger hjemme i senga eller på sofaen og gjør ingenting.
Og så er vi tilbake i en helt håpløs diskusjon om retorikk og holdninger til folk som i kort eller lang tid befinner seg utenfor arbeidslivet.
Som Rødts Mímir Kristjánsson påpekte: «Syke og uføre folk trenger ikke ny vekkerklokke». Rødts partileder Marie Sneve Martinussen kontret Brennas utsagn på Politisk kvarter med at folk som mangler penger til mat faktisk er nødt til å stå opp tidlig for å stille seg i køen hos Fattighuset. På Arbeiderpartiets vakt.
Det er neppe slik at flere syke, uføre og arbeidsledige spratt opp av senga for å tilfredsstille Trygve og Tonje etter utspillene deres.
I stedet ble de møtt med en kampanje i sosiale medier. «Bruk hashtaggen #jegharståttopp og fortell regjeringen når du sto opp i dag», skrev Mímir Kristjánsson på X/Twitter. Og det gjorde folk.
For å oppsummere: Løsningen på fattigdom og utenforskap er ikke å oppfordre folk til å komme seg opp om morgenen.
Utfordringen til alle politikere som snakker om arbeidslinja, er at folk utenfor arbeidslivet ikke er en homogen gruppe. Her finner du mennesker som har så store helsemessige utfordringer at de ikke har sjans til å jobbe. Her er folk som kan jobbe hvis arbeidet blir tilrettelagt for dem. Her er folk som kan jobbe, bare noen gir dem en jobb. Men jeg er villig til å vedde på at du ikke finner så mange som ikke gidder å jobbe. Som ikke gidder å stå opp.
Når politikerne sier at det skal lønne seg å jobbe, sier de at det skal straffe seg å være syk. Når de sier at det skal lønne seg å stå opp, sier de at folk er late. Når de sier at mange flere kan jobbe, tråkker de på dem som ikke kan. Og når det ikke tilrettelegges for dem som kan jobbe, føler folk seg avskrevet.
Vi avskriver folk så det synger etter i dette landet. Det finnes barn med funksjonshindringer og utviklingshemming som blir fortalt allerede mens de går på skolen at utdanning ikke er så viktig, for de skal jo bare bli uføre likevel.
Mennesker med fysiske og kognitive funksjonsnedsettelser blir ganske dårlig behandlet på systemnivå her i landet. Vi har ikke et universelt utformet samfunn. Nav greier ikke å hjelpe utviklingshemmede ut i jobb. Folk får avslag på assistanse som kunne ha gjort det mulig for dem å jobbe. Funksjonshindrede opplever diskriminering i arbeidslivet.
Nylig kunne vi lese om Habibo som faktisk ikke har mulighet til å stå opp om morgenen. Hun må ligge med bleie i timevis utover dagen for å spare de få assistenttimene hun har fått innvilget slik at hun kan dra på skolen om ettermiddagen.
Problemet med Trygve og Tonjes utsagn er at de reduserer slike svakheter i velferdssamfunnet til svakheter hos den enkelte.
Skal vi få flere utviklingshemmede, funksjonshindrede og psykisk syke ut i arbeidslivet, må vi ha et langt mer inkluderende arbeidsliv enn vi har i dag. Det er et politisk ansvar. Men det gjør at politikerne og velferdsstaten må tenke annerledes om folk de skal hjelpe ut i arbeid.
For et par uker siden deltok jeg på et seminar som handlet om inkludering i arbeidslivet. Der påpekte flere at de var kritiske til ordet «arbeidsevne» – nettopp fordi det er et begrep som gjør manglende inkludering og tilrettelegging til et problem hos hver enkelt.
Trygdeytelser til å leve av. Tilrettelegging i arbeidslivet for dem som trenger det. Universell utforming av det offentlige rommet. Forebygge diskriminering og negative holdninger til personer med funksjonshindringer.
Alle disse tankene må enhver politiker som snakker om folk, arbeid og trygd ha i hodet på samme tid. Skal vi ha flest mulig mennesker i jobb, må vi snakke mindre om folks arbeidsevne og mer om samfunnets (manglende) tilretteleggingsevne.
Som en kvinne med utviklingshemming som er i ordinært arbeid har sagt:
«Det å ha en jobb å gå til betyr mye for oss alle. Det betyr mye for meg også. Vi vil. Vi kan. Vi har rett på. Gi oss en sjanse!»
Regjeringen bør snu sin innstilling til folk og arbeid fra den nyliberale holdningen om at arbeid er hver enkelt innbyggers plikt til at det er hvert menneskes rettighet å ha en jobb.
Da slipper vi kanskje å være vitne til mer retorisk vås à la Vedum.
Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin
Mest lest
Regjeringen vil fortsette å gi strømstøtte til husholdningene, men hever terskelen for å få den.
Colourbox
Strømstøtten endres: Sjekk hva det betyr for deg
– Hvis du lurer på hvorfor Norges største parti ikke lenger er Norges største parti, så kan dette være en av forklaringene, sier HK-lederen, med klar henvisning til Tonje Brennas siste uttalelse om matkøene i Norge. (Arkivfoto)
Jan-Erik Østlie
LO-forbund i harnisk etter Brennas uttalelser om matkøer: – Vi er sjokkert
Hanna Skotheim
Laila jobbet som lærer i 20 år: – Jeg angrer bittert på at jeg ikke gikk før
Eide reagerer også på at den aktuelle sjåføren blir utnyttet økonomisk av det norskeide transportfirmaet som holder til på Vestlandet. Han viser til at begge lønnsslippene dokumenterer at sjåføren, tross mye overtid og nattkjøring, ikke har fått en eneste krone i verken overtid eller ubekvemstillegg.
Jan Inge Haga
Sjåfører ut mot Posten: – Helt vilt om dette får fortsette
– Jeg føler meg ikke noe verdsatt. Om de ikke ville ha meg der, kunne de jo gitt beskjed tidligere – jeg har tre barn og regningene må betales, sier Siyyam.
Jan-Erik Østlie
Siyyam føler seg presset ut av jobben: – Jeg ble for dyr for bedriften
– Når strømprisen firedobles, er ikke det noe du kan ta fra bunnlinja i en overgangsfase. Det er kritisk for overlevelsen av en bedrift, sier klubbleder for Fellesforbundets medlemmer i 3B Fibreglass.
Tormod Ytrehus
Frykter et ras av oppsigelser: – Strømkrisa er langt fra over
Eirik Dahl Viggen
– Det er summen av alt. Ikke bare å sone med fotlenke, men tapet av jobb og venner
Ap- nestleder og statsråd Tonje Brenna forsvarer hun sosialhjelp som velferdsstatens «nødhjelp», sier en julekrisepakke ikke er rett lut mot matkøene. (Arkivfoto)
Jan-Erik Østlie
Brenna får kritikk for matkø-budskap: Arrogant og hjerterått
Hun synes selv det er godt å se at den lille mannen – eller kvinnen – i gaten kan oppnå noe. – Men det er så klart bittert at man sitter igjen med en så stor regning, sier Janne Cecilie Thorenfeldt.
Ole Palmstrøm
Nav får historisk straff. Det er Janne Cecilie glad for
Sykefraværet øker, flere går på avklaringspenger og befolkningen blir eldre.
Colourbox
Nav-regnestykke: «Alle» må betale 14.000 mer i året
Ap-leder Jonas Gahr Støre tar partiets dalende oppslutning i LO på største alvor.
Jan-Erik Østlie
Nye tall: LOs medlemmer flykter til høyre
REFSER: – Først og fremst er det Ap som må ta seg inn over seg at så mange LO-medlemmer ikke ser på oss som det naturlige valget, sier Trond Giske.
Ole Martin Wold
LO-medlemmer dropper Ap: – Det siste partiet trenger nå, er stillhet
Marie Sørhaug (t.v.) og Felicitas Scheffknecht har så vidt passert 30 år, men er allerede bekymret for pensjonen sin. De synes det er en merkelig logikk å svekke offentlig AFP, når man skal harmonisere AFP i privat og offentlig sektor.
Ole Palmstrøm
Unge om pensjon: – Det har blitt en vits at vi kommer til å jobbe til vi dør
De ligger som oftest der, rett framfor sin eier, under møter, på konferanser, i lunsjen, på restauranten med venner og familie. Men er det alltid greit å plukke dem opp?
Hanna Skotheim
Kan arbeidsgiver nekte deg å bruke mobilen?
Martin Guttormsen Slørdal
Mobilbruk på arbeidsplassen: – Før satt vi på pauserommet og prata sammen
Lina Winge
– Systemet er ikke bygget for å ivareta behovet til kvinner
Driftsoperatør Frida Nilsen i landets største fjernvarmeselskap er blant dem som holder kulda unna 200.000 Oslo-borgere.
Werner Juvik
Nå kommer kulda: Frida fikser fjernvarmen for 200.000 innbyggere
Debatt
Utfallet av denne kampen vil avgjøre svært mange andre spørsmål i årene som kommer. Den er en skjebnekamp, skriver Jonas Bals.
Håvard Sæbø
Tesla-streiken er en kamp vi ikke kan tape
Mange har søkt om boliglån med gunstig rente hos Statens pensjonskasse. (Illustrasjonsfoto)
Colourbox.com
Lang kø for boliglånsrente på 4-tallet
Adjunkt Hilde Monica Jørgensen ved Ytteren skole i Rana forteller hvordan inspeksjonstid og tilsyn med elever spiser opp tid til andre viktige oppgaver for lærere. Jørgensen er også hovedtillitsvalgt for grunnskole i Skolenes landsforbund Nordland.
Privat