Sunniva Bakke

Stiftelsen Robin Hood Huset

Bergen har i flere perioder gått foran og vist vei for en bedre og mer rasjonell sosialpolitikk, der mindre tid og ressurser brukes til saksbehandling og hvor de som er avhengig av økonomisk bistand får større autonomi og forutsigbarhet i hverdagen.

Eksempler på dette er økte sosialhjelpssatser og fjerning av en skog av tilleggs- og klatteytelser i 2020, innføringen av kommunal bostøtte i 1995, vedtaket om å holde barns inntekt utenfor utmåling av sosialhjelp i 2016 og vedtaket om å holde barnetrygden utenfor i utmålingen av økonomisk sosialhjelp som ble vedtatt mange år tidligere.

FriFagbevegelse publiserte tidligere denne måneden en oversikt over hvor mye folk får i sosialhjelp i de ulike kommunene. Bergensere får mest sosialhjelp, med 1.330 kroner over den nasjonale satsen som gjaldt fra 1. juli i fjor.

Dette er et resultat av mange års kamp for å gi mennesker et tilstrekkelig livsopphold. Dette er noe vi i Bergen kan være stolte av. I Norges nest største by ønsker vi at folk som står utenfor for en kortere eller lengre periode skal leve verdige liv.

I forrige uke kunne man lese i Bergens Tidende at kun én av fem ukrainere er kommet ut i jobb i Bergen. En av påstandene er at høye sosialstønader holder ukrainere unna jobb. Byråd for barnevern, sosiale tjenester og mangfold, Charlotte Spurkeland (H) uttalte at blant annet gode velferdsordninger bidrar til at det er vanskeligere å komme seg inn på arbeidsmarkedet.

Det finnes ingen dokumentert sammenheng mellom høye ytelser og lav arbeidsmotivasjon. Den er faktisk høyere i sjenerøse velferdsstater, og studier viser at arbeidsledige generelt sett er mer motiverte enn de som jobber.

Dette stemmer og i stor grad med slik vi opplever situasjonen på Robin Hood Huset. Robin Hood Huset er et rusfritt møtested, ressurs- og kompetansesenter for fattige og nettverkssøkende i Bergen og omegn. Vi driver blant annet åpen kafé, et omfattende råd- og veiledningstilbud, språkopplæring og aktiviteter for barnefamilier.

De vi møter som står utenfor arbeidslivet vil så gjerne. De ønsker å ha en jobb å gå til, ta del i et fellesskap. Store strukturelle barrierer gjør dette vanskelig for altfor mange, og noen har rett og slett ikke helse til å være en del av arbeidslivet.

Til FriFagbevegelse har byråden sagt at med høye sosialhjelpssatser, kombinert med andre ordninger, kan det gjøre at det ikke lønner seg å jobbe.

Videre sier hun at hun tror at den økonomiske situasjonen tilsier at forskjellene mellom Bergen og andre kommuner gradvis vil bli mindre de neste årene. På Robin Hood Huset er vi bekymret for fremtiden om sosialhjelpssatsene igjen skal senkes.

Hadde det bare vært så enkelt at hver og en av oss kunne gå ut på gaten og få en jobb i hånden, men slik er det ikke.

Viktige spørsmål å stille seg er om de menneskene som mottar sosialhjelp har reelle muligheter for å få en jobb på arbeidsmarkedet? Er det behov for styrking av språk eller annen kompetanse?

Dette er spørsmålene vi bør stille oss i første omgang, ikke så tvil om de gode velferdsordningene vi har i Norge. Hver dag møter vi med mennesker som bruker store deler av tiden sin på å bekymre seg for økonomien og livene sine.

Mange bruker store deler av uken sin på å stå i matkøer, lete etter gratistilbud og -aktiviteter, forsøke å navigere i søknadsskjemaer og telefonkøer, sende dokumentasjon, forstå vedtaksbrev og finkjemme finn.no i jakt på gratis klær og sko.

Om folk må bruke all tilgjengelig tid og kapasitet på å overleve, hvor mye tid er det igjen på å kvalifisere seg og lete etter en jobb?

Fattigdom er dårlig for folkehelsen og den enkeltes fysiske og psykiske helse. Lavere sosialhjelpssatser vil ikke skyve mottakerne nærmere arbeidslivet, snarere lenger unna med flere bekymringer og helseplager enn de hadde tidligere.

Det er veldig viktig å gjøre det lettere for de som står utenfor arbeidslivet å komme i arbeid, og det i seg selv er en god grunn til å ta en skikkelig gjennomgang av kommunens tilbud og tiltak.

Er de godt nok bemannet, er kompetansen riktig, har de tilgang på de verktøyene de trenger, er det nok skreddersøm og tilstrekkelig individuell oppfølging? Vi ser dessverre alt for mange som går i årevis i forskjellige arbeidspraksiser og arbeidstreningstiltak som ikke fører frem til ansettelse.

Samtidig kan vi ikke glemme at det er kun 34 prosent av sosialhjelpsmottagerne i Bergen som har sosialhjelp som hovedinntekt, 14,2 prosent har arbeidsinntekt som hovedinntekt, de øvrige har forskjellige offentlige ytelser som hovedinntekt. Andelen med trygd har økt mye siden 2018.

Altså er det andre grunner enn arbeidsledighet som gjør at flertallet av sosialhjelpsmottagerne må søke om sosialhjelp. Høye leiepriser, lave lønninger, for lave trygdeytelser og for lav statlig bostøtte er noen av grunnene.

I statusmelding for sosialtjenesten fra Bergen kommune fremgår det at størstedelen av økningen av sosialhjelpsmottagere er ukrainske flyktninger.

Heller enn å anta at for gode velferdsordninger er driveren i denne utviklingen vil det være naturlig å rette pekefingeren mot regjeringen som har kuttet introduksjonsordningen for denne gruppen, og kreve at staten dekker kommunens utgifter knyttet til mottak av flyktninger fullt ut.