JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

«Bør vi stenge noen universiteter?»

Hvis vi vil gå samme vei ved å si opp EØS-avtalen, så ønsker vi kanskje ikke en like rask og brutal omstilling som det britene nå går gjennom?, spør Fredrik Mellem.

Hvis vi vil gå samme vei ved å si opp EØS-avtalen, så ønsker vi kanskje ikke en like rask og brutal omstilling som det britene nå går gjennom?, spør Fredrik Mellem.

Benjamin Bye Åsali

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Det er kanskje et litt pussig spørsmål, men egentlig burde det være en høyst relevant problemstilling i norsk EU/EØS-debatt.

EU/EØS-debatten i Norge handler for mange om det samme som europadebatten i Storbritannia: Motstand mot menneskenes rett til fri bevegelse i Europa. Den første og viktigste av de fire friheter i EU/EØS heter nettopp «fri bevegelse for menneskene i Europa.» Dette innebærer at vi fritt kan flytte til et av de andre landene for å studere, leie eller kjøpe bolig eller fritidsbolig, etablere egen næringsvirksomhet, leve ut pensjonisttilværelsen, flytte til en kjærestes hjemland eller la kjæresten flytte til Norge – eller vi kan reise ut for å søke lønnet arbeid. Kort sagt har de 30 landene i EU/EØS ett felles hjemmemarked, i stedet for 30 avgrensede nasjonale hjemmemarkeder. Hundretusenvis av nordmenn har benyttet seg av disse rettighetene siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1. januar 1994.

Norge er et rikt land i utkanten av Europa. For en god del europeere fremstår Norge som mulighetenes land. Det er attraktivt å søke arbeid her. Vi har god økonomi, relativt lav arbeidsledighet og generelt bedre forhold i arbeidslivet enn hva mange andre land har. Dette skal vi jo være glade for. Om vi ikke hadde vært «mulighetenes land» ville vi jo levd fattigere liv. Man skal ikke snu seg mye rundt på Internett før en finner frustrerte innlegg om utlendinger som kommer og støter nordmenn ut av den ene eller den andre bransjen. Men er det egentlig helt sant?

EØS-avtalen ble undertegnet i mai 1992. Dette falt sammen i tid med starten på den siste store utdanningsrevolusjonen i Norge. På tampen av 1980-tallet fikk vi stor arbeidsledighet. Da Gro Harlem Brundtlands regjering overtok satte den dette øverst på sin dagsorden. Vi fikk lønnsloven og en mengde andre tiltak for å få folk ut av ledighetskøen.

Ett av de mest nærliggende tiltakene var å pøse på med nye studieplasser ved universitetene og høgskolene. Resultatet ble en voldsom vekst i antall studieplasser gjennom hele 90-tallet. Siden har det bare vokst mer. I 2020 var det 306 400 studenter. Nesten fem ganger så mange som i 1990. Mens befolkningen har vokst med 28 prosent har antallet studenter vokst med 384 prosent.

Hvorfor ble det sånn? Det er egentlig ikke vanskelig å forklare. Utdanningssamfunnet Norge er fanget i sin egen suksess. Jobber som du på midten av 1980-tallet kunne spasere rett inn i med videregående skole som høyeste utdanning, kan du i dag se langt etter hvis du ikke har høyere utdanning. Er du 30 år og skal konkurrere med eldre arbeidstakere som kan skilte med både arbeidserfaring og universitetsgrad, kan du ikke selv stå der med russelua i hånda som din høyeste akademiske utmerkelse. Dette gjelder også i en mengde stillinger der selve arbeidet strengt tatt ikke har særlig nytte av den faktiske utdanningen din.

Det er altså ikke bare tilgangen på arbeidskraft fra Europa som har endret det norske arbeidslivet. Det norske arbeidslivet har vel så mye endret seg som følge av utdanningssamfunnets formidable suksess. Vi kan vel ikke forvente at folk med bachelorgrad i bibliotek- og informasjonsvitenskap eller mastergrad i sosialt arbeid, primært skal være på utkikk etter sesongarbeid i landbruket eller ledig stilling som trailersjåfør eller renholder? Poenget er at vi kontinuerlig og i økende grad har gitt ungdommene våre tilgang på utdanning og stadig bedre studiefinansiering. Ungdomskullene har i like stigende grad og med begge hender tatt imot dette stadig økende utdanningstilbudet fra samfunnet.

Samtidig har Norge hele veien blitt et stadig rikere land. Det altså mye som tyder på at utdanning faktisk lønner seg. Kanskje særlig for samfunnet. Gjennom EU/EØS har vi dessuten sikret tilgang på arbeidskraft til den krympende mengden av hva som gjerne kalles manuelt arbeid.

Dette har også i aller høyeste grad vært tilfelle for Storbritannia, som jo også er et av Europas rikeste land. Brexit handlet mest om å stenge igjen den tilgangen og de rettigheter vi andre i EU/EØS hadde til å komme til Storbritannia. Resultatet er at mange som før hadde rettigheter i Storbritannia, deriblant nordmenn, fikk omgjort statusen sin til «uønskede fremmedarbeidere.» De valgte å reise hjem. Pandemien forsterket og fremskyndet det hele. Det var ikke noen vits i å sitte i et nedstengt land og vente på å bli kastet på dør.

Kronikk: «Er Sverige en del av euroen?», spør Stein Reegård

Resultatet er tomme butikkhyller, arbeidsledige fiskere, bønder som ser maten råtne på og i jorda, økt import, redusert eksport og køer ved bensinstasjonene. Verre skal det bli. Før eller siden vil det riktignok stabilisere seg. Når tilstrekkelig mange bioingeniører, barnevernspedagoger, markedssjefer, lærere, jurister, økonomer og sykepleiere har forlatt de stillingene de har i dag (og som samfunnet/markedet for tiden etterspør) for heller å bli trailersjåfører, landbruksarbeidere, lagerarbeidere og renholdere. Altså når økonomien og levestandarden i Storbritannia har stabilisert seg på et lavere nivå.

Hvis vi vil gå samme vei ved å si opp EØS-avtalen, så ønsker vi kanskje ikke en like rask og brutal omstilling som det britene nå går gjennom? Da kunne vi kanskje begynne med å legge ned noen universiteter og høgskoler og slutte å tilby høyere utdanning til alle som ønsker det?

Hvilke læresteder skal vi i så fall legge ned? Det eneste vi vet er at det ikke blir Høgskolen i Nesna. Den er fredet av Senterpartiet.

Warning
Annonse
Annonse