Vilde Grimseth Halbrend

Begge kollegaene permitteres eller blir arbeidsløse. Man skulle vel tro at begge fikk like mye dagpenger?

Slik er det ikke etter dagens samordningsregel i folketrygdloven § 4-25.

Dersom man er delvis ufør og delvis permittert/arbeidsløs, reduseres nemlig dagpengene krone for krone mot uføretrygden.

En delvis ufør kollega får altså mindre dagpenger enn en frisk kollega med samme stillingsprosent.

Med gjennomsnittlig 500 000 i beregningsårene før man ble 50 prosent ufør, får man 165 000 i uføretrygd (33 prosent av inntekten).

Med samme inntekt i beregningstiden for dagpenger, utgjør dagpengene 312 000.

Totalt utgjør ytelsene 477 000. Men siden den nedre grensen for utbetalingene ifølge samordningsregelen er «fulle dagpenger», og dette i herværende tilfelle utgjør 312 000, vil dagpengene og uføretrygden samordnes til 312 000. Dette slår åpenbart urimelig ut.

Allerede i NOU 1990:20 ble det uttalt at samordningen er «ulogisk og urimelig» der man har en «deltidsjobb ved siden av en redusert ytelse etter folketrygdloven».

Lovgiver har altså vært klar over problemet siden 1990.

Problemet er muligens forsøkt adressert med å avgrense samordningen til tilfeller der uføretrygd er «gitt med virkningstidspunkt i inneværende år eller innenfor de to siste kalenderår før dagpenger tilstås».

Jussformidlingen har ikke lykkes med å finne en begrunnelse for avgrensingen i verken forarbeidene, rettspraksis eller juridisk teori. Det at formålet bak regelen er å hindre at flere ytelser hver for seg gir dekning for det samme inntektstapet, kan imidlertid tas til inntekt for at regelen er ment å hindre at man skal oppfylle vilkårene for dagpenger og uføretrygd med det samme tapet av arbeidsevne/arbeidstimer.

Dersom man akutt går fra 100- til 50 prosent arbeidsevne, oppfyller man på samme tidspunktet inngangskriteriene for henholdsvis uføretrygd og dagpenger. Da knytter begge ytelsene seg til uførheten, og vil dekke det samme inntektstapet.

Men ytelsene kan også ha til formål å dekke ulike inntektstap. Lovgiver ser ikke ut til å ha tatt tilstrekkelig stilling til dette.

I eksempelet innledningsvis kompenserer uføretrygden for 50 prosent uførhet, mens dagpengene skal kompensere for de resterende 50 prosent arbeidsevne man har forsøkt å utnytte ved å arbeide.

Jussformidlingen kan ikke se at ytelsene i et slikt tilfelle dekker det samme inntektstapet, dette heller ikke i tilfeller der samordningen avgrenses tidsmessig i henhold til bestemmelsen.

Ingen av ytelsene beregnes på bakgrunn av hverandre, og ytelsene dekker heller ikke sitt respektive inntektstap fullt ut. Likevel spiser dagpengene opp uføretrygden. 

Jussformidlingen støtter seg bak at samordningen er «ulogisk og urimelig» i tilfeller der vilkårene for dagpenger oppfylles på bakgrunn av at delvis uføre ikke får utnyttet sin restarbeidsevne.

Hvorfor skal en som utnytter sin fulle 50 prosents arbeidsevne få mindre i dagpenger enn en kollega i samme stillingsprosent, men med 100 prosent arbeidsevne?

Vi etterlyser en klarere begrunnelse for samordningsregelen når det gjelder dagpenger og gradert uføretrygd.

Dersom regelen i slike tilfeller er like ubegrunnet som den fremstår, etterlyser vi at lovgiver tar grep og endrer loven.