Per Olaf Lundteigen (Sp), stortingsrepresentant for Buskerud

Folk som er bosatt i Norge arbeider ikke i jordbæråkeren. Vietnamesere, ukrainere og øst-europeere gjør jobben. Koronapandemien medfører kritisk behov for arbeidskraft. Det gjelder Norges matforsyning. Dette er ikke resultatet av en genfeil blant folk som bor i Norge.

Allmenngjort tariffavtale for jordbruks- og gartnerinæringen gir en minstelønn for sesonghjelp over 18 år på 123,15 kroner/time. Fast ansatte fagarbeidere 154,80 kroner/time. Dagpengene er nå fra om lag 125 – 210 kroner/time ved inntekt på 300 eller 600 tusen per år. Matforsyning er ikke dugnadsarbeid. Vi lever i en kapitalistisk økonomi. Det skal lønne seg å jobbe.

p

Vederlaget til familiens arbeid og egenkapital var i gjennomsnitt 140 kroner/time i henhold til den siste offentlige driftsgranskinga i jordbruket for 2018. Familiejordbruket utkonkurreres – selskapsjordbruket (AS) med utenlandsk arbeidskraft overtar.

Dagens norske jordbrukssystem sitter i saksa. Den elendige betalinga for jordbruksarbeid er en spydspiss i å fremme forskjells-Norge. Systemet gir elendig beredskap og økende økonomisk urettferdighet.

Det verste er at dette er politisk reelt bestemt i et korporativt system mellom jordbruksnæringas ledere og regjeringene. Stortinget må i henhold til Grunnloven fatte vedtak om bevilgninger og lover for at det skal forplikte staten. Men i jordbrukspolitikken er det Stortingets tradisjon å bare strø sand på det som er avtalt i det korporative systemet.

Regjeringene sitt krav i alle forhandlinger er at realverdien av mat skal ned for at folk skal ta ut velferdsforbedringer. De organisasjonsledere som er med på denne ferden (race to the bottom) får anerkjennelse, karriere og ikke minst ja til et utall av økonomiske spesialtilskuddsordninger, som gjør jordbrukspolitikk til en ugjennomtrengelig jungel for folk utenfor næringa.

Jeg har lenge fått høre fra den korporative alliansen at økt kraftfôrpris og derved redusert import av soya og korn er veien til undergangen for norsk husdyrbruk. Argumentet er at det ikke er realistisk å øke markedsprisene på maten. Kostnadene må ned. Vi må derfor importere mer og billigere mat til kua og kyllingen fra utlandet.

For frukt, bær og grønnsaker er produsentene nå sterkt i tvil om det er forsvarlig å gjennomføre planlagt produksjon. Borgere fra land utenfor EØS (3. landsborgere: Vietnam, Ukraina) får i dag ikke innreisevisum til Norge. Polakker og litauere knyttes til hjemlandet hvor nær familie frykter at pandemien rammer nettopp dem ved økt reiseaktivitet. Norske arbeidsfolk har ikke erfaring med jordbruksarbeid og krever forståelig nok kanskje 25 kroner mer per time enn dagpenger. Dette faktum ødelegger nattesøvnen for dyktige gårdbrukere.

p

Som arbeidspolitisk talsperson i Senterpartiet er det enda en øyeåpner å erfare den bastante motstanden fra den korporative alliansen mot å heve arbeidsbetalinga i jordbruket. Fellesforbundets leder Jørn Eggum ba om reforhandling av allmenngjort tariffavtale. Henvendelsen blei avvist av NHO Mat og Drikke uten engang styrebehandling. Meget sentrale ledere i jordbruket sitter i dette styret. Det som jordbruket derimot krever og som innvilges av regjeringa – gjennom forskriftsendring – er at permitterte/arbeidsledige som lever av dagpenger skal kunne motta arbeidsinntekt fra jordbruk/gartneri uten tilsvarende dag mot dag trekk i dagpenger. Dette undergraver sjølsagt hele fundamentet for dagpengeordningen. Det er ikke mulig å kontrollere og er umulig å ha som særordning over tid for bare jordbruk og gartneri.

Det trengs folkeopplysning og alliansebygging for en ny jordbrukspolitisk kurs. Fagligpolitisk samarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen og jordbruksbevegelsen må understøttes. Alle med kunnskap om faglige fakta veit at kraftfôrprisen bestemmer verdien av graset i graslandet Norge, og at allmenngjort tariffavtale legger grunnlaget for verdien av familiejordbrukets egen arbeidskraft. Dette er to hovedbærebjelker for framtida.

p

Jørn Eggum og jeg forstår at høyere arbeidsbetaling krever høyere priser på jordbruksråvarer. Vi forstår at det er en helhet og må komme samtidig gjennom bl.a. endring av avtalte priser i henhold til avtalt produksjon for frukt, bær og grønnsaker. Lavere kronekurs, høyere internasjonale priser og Norgesgruppens erkjente samfunnsansvar bør gjøre dette lettere. Importvernet må styrkes innenfor WTO-avtalens regelverk.

Et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. Det rødgrønne regjeringsprosjektet er en politisk strategisk allianse. Det skal gi begeistring for arbeidsfolk med et sterkere norsk produksjonsliv.

Et rødgrønt stortingsflertall må gi økonomisk rettferdighet for de mange kritisk viktige, men underbetalte yrkene i Norge. Jeg er sikker på at Jørn Eggum ser verdien av slik ny kurs for arbeidslivs- og jordbrukspolitikken.