Linn Stalsberg, fast spaltist i Agenda Magasin

«Alle snakker om den enkeltes ansvar, ingen snakker om foretaksmodellen», skrev filosof Arne Johan Vetlesen i Klassekampen denne uken.

Men den må vi snakke om.

Det er helseforetaksmodellen som i over 20 år har satt norske sykehus i en situasjon der de skal gå med økonomisk overskudd som om de var en vanlig bedrift.

Vetlesen: «Stoltenberg I-regjeringen innførte foretaksmodellen. Pasientene ble kunder, sykehusene bedrifter og liggedøgn en utgiftspost å minimere.»

Denne modellen kommer som resultat av nyliberale grep i økonomi og politikk i løpet av 1980- og 90-tallet, der offentlige tjenester i økende grad ble privatisert og satt ut på anbud, i tråd med tanken om at det private var mest effektivt og moderne.

Parallelt med denne ideologiske endringen i vår tid, der det meste skulle telles og måles og tjenes, ble alt saktegående – som omsorg – sand i maskineriet. Dette ser vi resultatet av nå, for det er ikke bare sykehus som er i små og store kriser.

Vi har for lengst fått klokkestyrt hjemmetjeneste, kronisk underbemanning på sykehjem, for få ansatte i barnehagene, utslitte fastleger og sykepleiere som ikke bare spurter på jobb, men ofte også vekk fra yrket sitt.

Hvor ofte har du ikke hørt varianter av dette på nyhetene:

«Helseforetaket går med underskudd, budsjettene blir tøffere, dette går utover pasientene og det blir økte regionale forskjeller mellom sykehusene».

Pasientombudene uttaler seg bekymret, men verken dem eller helseminister Ingvild Kjerkol kan gripe inn i dette på et grunnleggende plan, så lenge vi altså ikke snakker om utfordringer med selve foretaksmodellen.

Derfor kan politisk ledelse ikke løse sykehuskriser på andre måter enn slik vi driver på med strømkrisen; med økonomisk støtte i bakkant når krisen blir akutt, for å veie opp for et system som svikter menneskene det skulle være der for.

Hvis vi ikke snakker om selve systemet, må også neste generasjon helsepersonell frustrert si igjen og igjen: Vi sier jo fra, men det skjer ingenting!

Helseforetakene ble innført av Arbeiderpartiet i 2001 og videreført av Høyre. Professor og lege Torgeir Bruun Wyller skrev 20 år senere i Tidsskriftet for den norske legeforening at foretaksmodellen må skrotes:

«Foretaksmodellen innebærer at sykehusene driftes etter kvasikapitalistiske prinsipper. Det fører til at de prioriterer bedriftsøkonomisk ‘lønnsomhet’ foran helsefaglig og samfunnsøkonomisk ansvarlighet.»

Helseforetakene drives etter en markedsimitasjon eller kvasikapitalisme skriver han, og forklarer hvordan modellen rigger seg til som om sykehusene var konkurrenter, noe de ikke er i Norge.

Slike driftsmodeller som har vist seg egnet til å styre profittdrevne konsern som skal konkurrere i et marked, skriver han, men «gir ikke en hensiktsmessig styring av velferdstjenester som ytes på fellesskapets vegne og ikke har profitt som motiv.»

Selv om de altså blir bedt om å gå med overskudd.

Britisk helsekrise til skrekk og advarsel

For å både forstå hvor ideen om at offentlig helse skal drives etter prinsipper fra privat sektor kommer fra, og for å forstå hvor galt dette kan gå:

Look to the UK.

I Storbritannia streiker nå 12 000 sykepleiere og ambulansearbeidere. Dette er den største streiken i National Health Service (NHS) sin 75 år gamle historie. Etter årevis med synkende lønninger, strammere budsjetter og mangel på folk er NHS i krise.

Ventetiden for å få hjelp er rekordlang. De som har råd, flykter inn i private tjenester, som håver inn store overskudd på NHS’s underskudd. Mange av investorene i Storbritannia er amerikanske, de kan jo dette med privat helse, som Cleveland Clinic eller HCA Healthcare.

Todeling av helsetjenester mellom offentlig og privat deler også folk og samfunn: de som har råd til privat hjelp versus de som ikke har det. De som raskt kan kjøpe hjelp og raskt er tilbake i jobb, versus dem som i mange måneder er sykmeldte på offentlige ventelister.

Forskere ved Institute for Public Policy Research sier at hvis dette etablerer seg som den nye normalen, vil helse generelt forverres og ulikhetene mellom folk øke enda mer.

Flukten fra et offentlig til et privat helsesystem er et paradigmeskifte i Storbritannia. Det betyr ikke bare et annet helsesystem i seg selv, men også hvordan folk ser på helsevesen, hverandre, fellesskap, statens ansvar og samfunnsansvar.

NHS var i etterkrigsårene britenes stolthet. Det var et helsesystem bedre enn vårt eget. NHS skulle i år feire 75 år 5. juli i år, men feiringen blir nok rolig gitt hovedpersonens stadig dalende helsetilstand.

Hvordan kunne det de siste 20-30 årene ramle totalt sammen på denne måten?

Slik fungerer en nedadgående spiral:

Det offentlige kutter i helsebudsjetter og sparer seg til fant.

Dermed blir tjenestene dårligere.

Inn kommer spinndoktorerene og politikere med andre ambisjoner enn velferdsstat: Det offentlige helsesystemet er elendig! Vi må privatisere!

De private ankommer scenen.

Folk som har råd, sikrer seg raskt private avtaler.

Dette skaper et økende privat marked både for helsepersonell og pasienter.

Det offentlige ender som B-laget for idealister og de som ikke har råd til noe annet.

Bevilgningene dit får ikke lenger den store folkelige oppslutningen eller politiske legitimiteten.

Budsjettene kuttes.

Og så videre.

Og det er her også vi i Norge sakte, men sikkert kommer nærmere dette veivalget:

Vil vi ha privat eller offentlig helse?

Vi må prate om det før vi ikke lenger har et valg.

Både i Storbritannia og her hjemme finnes det politiske krefter som ønsker nedskjæringer i offentlig sektor, som ønsker privatisering, som ønsker velferdskutt generelt.

Vi andre som ikke ønsker dette, må ikke bare defensivt rope opp om krise hver gang det oppstår en krise, for eksempel på sykehusene, men lure på hva slags system som lar denne type kriser skje.

Thatcher, Blair og velferdsstaten under angrep

NHS samlet sykehus, leger, sykepleiere, optikere og tannleger under samme paraply i 1948: For første gang i historien tilbød et land gratis helsehjelp til alle borgere over skatteseddelen. Britene var med rette stolte av sitt system.

Men, nyliberalismen begynte å infiltrere det britiske helsevesenet på 1980-tallet, skriver Christopher Thomas i boken The Five Health Frontiers. A New Radical Blueprint. Han forklarer hvordan statsminister Margaret Thatcher i 1983 ville valuere NHS. Sir Roy Griffiths fikk oppdraget og skrev i rapporten:

«If Florence Nightingale were carrying her lamp through the corridors of the NHS today, she would almost certainly be searching for the people in charge.»

Det han gjorde, var å anklage ledelsen i NHS for ikke å tilpasse seg styringsmodellen og konkurranseånden som privat sektor nå forvaltet som ideal. Han anbefalte at NHS skulle organiseres mer etter en bedriftsmodell, der de ulike enhetene kunne konkurrere mot hverandre, på et slags indre marked. Her skulle det også være profittmotiv fremfor et sosialt perspektiv.

Dette minner ikke rent lite om foretaksmodellen vi fikk i Norge 20 år senere.

I 1989 ble NHS vridd i retningen rapporten anbefalte; nå var det ikke lenger trauste sosialdemokratiske prinsipper som gjaldt, men nyliberale idealer.

Under Tony Blairs sosialdemokratiske seier i 1997 økte riktignok bevilgningene til NHS raskt, de roet ned den indre konkurransen, og lovet en snuoperasjon i dokumentet «The white paper». Her ble det lovet at «leger og sykepleiere skulle sitte i førersetet».

Men, i tråd med så mye annet under Blairs New Labour-regime, så var det Blair selv som foretok den største snuoperasjonen. Ikke mange år etterpå ble han overbevist om at kun stor konkurranse ville skape det NHS han drømte om.

Dermed ble New Public Management satt inn også her: nå var det målstyring og markeder som skulle gjelde – og målene og markedskravene, de kom ovenfra. Førersetene var overtatt av nye folk og de var rett som det var økonomer. Dette var i tråd med Thatcher, 20 år tidligere.

Ikke mange år etterpå var det klare tegn på at NHS var i krise. Da pandemien kom i 2020, var NHS allerede på bristepunktet.

NHS har vært stoltheten til de fleste briter, men også en politisk seier for venstresiden, som via NHS i praksis har vist folk at fellesskap fungerer. For oss i Norge er velferdsstaten det samme for mange på det politiske venstre.

Vi tror på et samfunn der vi bærer hverandres bør når det trengs, og velferdsstaten beviser at dette fungerer godt. Når vi får beskjed fra Kjerkol om å ta mer ansvar for egen alderdom, er det et sunnhetstegn at mange reagerer med en kritisk ryggmargsrefleks.

Vi vet hva slags samfunn som ligger skjult i en slik setning, selv om ministeren selv nok ikke mente å gå helt Thatcher på oss.

Vetlesen skriver i sin tekst:

«En slik kultur, der enkeltindividet, ungt som gammelt, skal lære seg å ta ansvar for eget omsorgsbehov og ikke ligge andre til byrde, er nettopp ikke ny i form av noe vi ikke har erfart, det være seg som uttalt krav eller som praksis.»

Går vi ned den veien, at det å kreve velferd er det samme som å ligge staten og hverandre til byrde, så delegitimerer vi velferdsstaten.

Det etiske grunnlaget for den forsvinner, og den har kun verdi om den går med økonomisk overskudd. Det er bokstavelig talt livsfarlig for alle som ikke kan kjøpe seg til privat bistand.

Derfor må vi snakke mye om helseforetakene, se over til Storbritannia og forstå hvordan nasjonens stolthet NHS kunne ødelegges så dramatisk og villet.

Og spørre oss selv, borgere eller politikere: Vil vi ned den samme veien? Hvem tjener på det? Hvem taper?

Vi vet svaret.

Denne kommentaren ble først publisert hos Agenda Magasin