Terje Skaarud

Det pågår et spesielt tariffoppgjør i staten.

Unio (Politiets fellesforbund (PF) og Forskerforbundet), vil nå håndtere lønn slik Akademikerne gjør det, og ikke slik de har gjort det hittil.

Unio sin manøver er dramatisk og har skapt bølger i universitets- og høyskolesektoren, der Forskerforbundet organiserer.

I politiet er det merkelig stille. NTL Politiet organiserer mange ulike grupper sivile og politiutdannede, som jobber side om side med sine kolleger i PF. Som leder i NTL Politiet mener jeg Unio sitt ønske om veivalg bør debatteres også i vår etat.

Unio fremmer solide krav for medlemmene, samtidig som de er villig til å gi fra seg makten til å oppnå det de krever.

For et par tariffoppgjør siden var Unio sitt fremste krav at hele lønnsøkningen skulle skje i forhandlinger sentralt i staten. Nå sier Unio at de «aksepterer at fordelingen av lønnsmidlene skal skje ved den enkelte virksomhet», altså i lokale forhandlinger. Streik kan bare benyttes ved sentrale forhandlinger, ikke lokale.

Unio sier at de er misfornøyde med hvordan lønna blir fordelt, og de ønsker at «utdanningsgruppene» prioriteres foran andre.

Vi streiker ikke ofte i staten, men det vakre med streikevåpenet er at det har effekt på motparten og samhandlingen, selv når det ikke fyres av. Når Unio er misfornøyde med fordelinga, er det helt uforståelig at de gir fra seg streikeretten - nettopp på fordelinga.

Unios begrunnelse for å hoppe over til et system med lokal lønn, er et virkelighetsbilde der ansatte med høyere utdanning nærmest forbigås av ansatte uten høyere utdanning.

Dette er tull med tall. SSB har presentert tall fra 2016 til 2020, som viser at ansatte med videregående skole som høyeste fullførte utdanning har hatt lønnsutvikling på 11,86 prosent, mens de med mastergrad har hatt en utvikling på 8,83 prosent og de med bachelor har hatt en utvikling på 11,01 prosent.

Disse tallene gjentas gang på gang av Unio.

Men minst like interessant som tallene for lønnsvekst, er lønnsnivået. Dersom for eksempel en Konsulent (uten bachelor), tjener 100.000 mindre enn en Politioverbetjent (POB), har POB-en likevel fått en høyere lønnsvekst i kroner – til tross for at POB-ens vekst har vært lavere i prosent.

I fjor ble det for første gang på svært lenge gitt et lavlønnstillegg i staten.

Fire prosent av potten ble brukt til å gi ansatte under lønnstrinn 50 noe ekstra. Dette ønsket ikke Unio, til tross for at mange PF-medlemmer nøt godt av tillegget; ikke minst Politibetjent 1-gruppa, som henger lønnsmessig langt etter. I likhet med mange andre er PB1-ere typisk i etableringsfasen og har problemer med å få lån til egen bolig. Eksempelvis fikk en PB1 i lønnstrinn 43 i fjor en lønnsvekst på 2,25 prosent, i stedet for 1,5 prosent, som ansatte med lønn over lønnstrinn 60 fikk.

Det er mulig å ha to tanker i hodet på én gang.

Politietaten har ansatte som har alle varianter av utdanning. Arbeidsoppgaver og ansvar har ikke alltid sammenheng med utdanningsbakgrunn. I NTL er vi opptatt av at alle skal ha en rimelig lønnsutvikling. I en situasjon med høy prisvekst og usikkerhet, skal vi ikke la noen på laget bli hengende etter. Statens minstelønnsnivåer er i dag altfor lave. Flere av stillingstypene i staten kan lønnes lavere enn allmenngjorte minstelønnssatser for for eksempel renholdere i private firmaer.

For medlemmer i PF, som hver dag gjør en viktig jobb for etaten og samfunnet, men likevel har lav lønn, må det være ganske bittert å få høre at bedring av deres lønn anses som veldedighet av fagforeningsmedlemmer i samme hovedsammenslutning (se innlegg av tre tillitsvalgte i Forskerforbundet: https://www.forskerforum.no/fagforeninger-den-norske-modellen-og-sporsmalet-om-solidaritet/).  

Vi er så heldige at vi lever i et land som har muligheter til å sikre at alle arbeidstakere skal ha en lønn å leve av – og vi har muligheter til å dempe ulikhetene i samfunnet.

Vi er sikre på at mange av Unio sine medlemmer også ser dette, og det er derfor trist at Unio ikke lengre vil jobbe som en del av et lag. I Unio sin kamp for å fremme egne profesjonsgrupper, vil det enkelte Unio-medlem stå mer alene enn før.