Min mor: Året må ha vært 1980 da noen tok bilde av Ligia Cruz under en pause på hotellet hvor hun jobbet som stuepike i London. Bildet til høyre tok hun selv i en av metropolens mange passbildeautomater.
Privat
Kommentar
«Det er 1. mai, og jeg tenker på mamma, en vaskedame»
En arbeidsinnvandrer er nederst på rangstigen, fortalte mamma oss, skriver Brian Cliff Olguin.
Jeg må ha vært 16 år eller noe. En bekjent av meg spyttet ut snusprisen og bommet på søppelkassa. «Putt den i søppelkassa, da», sa jeg. Han svarte: «Vaskedama tar det etterpå, det er jobben hennes». Jeg ble satt ut, og tenkte at han har nok ingen i familien som slukner på sofaen etter å ha kommet hjem, ordnet med betasuppe til barna sine og bedt dem om å rydde rommet, slik at når pappa kommer hjem fra restaurantjobben kl. 22.30 kan han se at de har vært flinke barn.
Historien om mamma
Min mor het Ligia Cruz. Hun gjennomførte kun folkeskolen fordi hun som 13-åring måtte trå til og hjelpe sin alenemor og slekt. Først med å passe på tantebarna, og så på markedet hvor moren solgte høns og egg. Årene gikk og Cali, Colombias tredje største by, var også mulighetenes by. Diverse butikkjobber åpnet en mulighet. Søskeparet Cruz' helt egne skobutikk, LIMAR. Sammensatt av navnene Ligia og Mario. Han var den utadvendte og karismatiske selgeren alle elsket, og hun var den som holdt seg i bakgrunnen, lagde budsjetter og førte regnskap. Da drømmen om Europa og selvstendighet kalte, overlot hun butikken i sin brors hender. Hun tok alt hun hadde av sparepenger og søkte lykken.
Papirløs i London
Med ABBAs hits og nyvalgt Thatcher i bakgrunnen, etablerte hun seg i London – det som forble hennes favorittby helt fram til dagen hun døde. Da arbeidsvisumet gikk ut, lot hun ikke det hindre henne i håpet om en fremtid i verden beste by. Hun valgte å bli igjen, nå papirløs, og jobbet som renholder på hoteller. Hun fortalte meg senere at hun ikke syntes det var verdens beste jobb, men at det for henne først og fremst var en måte å tjene nok penger til å være selvstendig på. Hun klarte til og med å sende penger hjem til sin mor, som hadde blitt dårligere til beins.
Jeg blir født
Et sted langs veien ble Ligia min mamma, og da ble jobben først og fremst en måte hun og pappa kunne brødfø meg på. De bodde i en bitteliten kjellerleilighet i Paddington, men de kjente på en frykt og uro rundt seg. Myndighetene hadde visstnok banket på flere papirløses dører, kastet dem ut og beholdt de britiskfødte barna deres.
Dette var jo bare rykter, men de så seg alltid over skulderen og var redde. Så de flyttet på seg, langt og flere ganger. Lang historie kort: Pappa fikk til slutt familiegjenforening i Norge og en ny start for vår familie.
Et liv i Norge
Ligia startet med å jobbe hjemme. Selvvalgt, fordi hun trengte å følge oss opp. Å være hjemmeværende blir ikke alltid sett på som en jobb, men mamma var opptatt av at det å ta seg av husholdning, barn og økonomi også var en jobb. Etter hvert som vi ble større, kom hun seg ut i det norske arbeidslivet. For Ligia, som ikke behersket språket, var barnepass og renhold en av få veier inn i arbeidsmarkedet. På jobb i London kunne hun i det miste språket og følte seg som en londoner, pleide hun å si. Uten språket var ikke det lett å komme innpå folk. Det var ikke bare klimaet som var kaldere i Norge.
Nederst på rangstigen
Hun gikk fra veldig midlertidige jobber til mindre midlertidige. En arbeidsinnvandrer er nederst på rangstigen, fortalte hun oss. Men viljen til å være selvstendig og bidra til samfunnet gjennom arbeid førte henne til renholdernes verden igjen. Stolt viste hun meg gangene på Bergensgata hybelhus, den siste arbeidsplassen hun hadde. Hun sørget for at hver gang en ny beboer skulle flytte inn i omsorgstilbudet til Kirkens bymisjon, skulle hen få blanke ark. Alt var rent og på stell.
Ligia rakk aldri å få fast jobb. En kronisk sykdom tok fra henne drømmen om forutsigbare rammer for familien sin. Hun ble tvunget til en tilværelse som minstepensjonist, til den dagen en uventet hjertestans rev hun vekk fra oss, altfor tidlig.
Nå ser jeg det selv
Jeg skriver ikke dette fordi min mor har en unik historie. Arbeidsinnvandrere har, og kommer til å oppleve, lignende. Men jeg ser hvordan folk i serviceyrker sjeldent blir behandlet med den respekten jeg mener de fortjener.
I dag, på jobb og i livet ellers, ser jeg stadig vekk et arbeidsmarked hvor jobber som den mamma hadde blir mer løsrevet fra det organiserte arbeidslivet. Det markedsføres som fleksibilitet.
Renholdere som skal jobbe som frilansere, selvstendig næringsdrivende, med 300 kroner timen i betaling når de selv skal stå ansvarlig for å drifte foretaket. Det er for lavt. De pengene skal holde til sykepenger, forsikringer, ferie og trygdegodene andre i arbeidstakere har rett til gjennom organiserte ansettelsesforhold, og ikke minst tariffavtaler fagforbund har kjempet fram. I tillegg skal disse arbeiderne navigere et nytt land, fylle Nav- og skatteskjemaer på et språk de ikke mestrer, samtidig som de skal kunne følge opp barna sine. Fleksibilitet for hvem, spør jeg?
Ikke se den andre veien
Retningen som deler av arbeidsmarkedet går i provoserer meg. Det er spesielt ille når folk rundt meg og politikere ikke innser at de er med på å bidra til dette. Hvis du ser den andre veien, og betaler vaskehjelpen så lavt, gjør du ikke arbeidslivet mer fleksibelt. Du gjør det verre.
Kanskje er det mangel på respekt. Kanskje kjenner for mange bare ingen som er der ute i førstelinja hver dag. Jeg vet ikke, men håper dette kan være et lite bidrag.
Denne dagen er viktig fordi vi ikke må glemme at dårlige strukturer i arbeidslivet holder noen mer nede enn andre. Ja, til faste jobber og trygge kår for alle. Nei til sosial dumping! Gratulerer med kampdagen, alle arbeidere!
Innlegget ble først publisert på Brian Cliff Olguins Facebook-side. Olguin jobber som fotojournalist i fagbladet HK-Nytt.
Mest lest
Nav må omfordele en stadig større andel av skattepengene til sine brukere i framtida.
Colourbox
Titusener vil havne på uføretrygd med nye pensjonsregler
– Ikke LOs jobb å støtte en forverring av arbeidstakernes kår. Det provoserer meg skikkelig, sier Jan Lange.
Jan-Erik Østlie
Vil stanse ny pensjon: – Forkastelig at LO stiller seg bak et sånt forslag
Grete Refslund Helleren (f.v.), Elise Randen og Celin Stordahl synes lønnsløftet er fortjent. Det kompenserer for mye ansvar og press på jobb, mener de.
Simen Aker Grimsrud
Her får ansatte lønnshopp på 100.000 kroner
Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre har grunn til å være bekymret for partiets lave oppslutning.
Jan-Erik Østlie
Ap nær historisk svakt resultat: – Det siste partiet trenger nå
Fagkoordinator og vernepleier, Kine Holm Johnsen (i midten) og verneombud og vernepleier Silje Gjevestad (bakerst) synes arbeidshvedagen er helt annerledes nå enn for bare et år siden - og det til det positive. I front går avdelingsleder Anne Lene Halvorsli.
Hanna Skotheim
Her var alltid minst én ansatt syk. Fem grep tok knekken på sykefraværet
LØFTER JERN: Selv om de har verktøy og hjelpemidler som hjør arbeidshverdagen lettere, må Tom Karlsen (f.v.), Tom Rune Riis og Odd Vidar Tenold ved hjul og boggi-avdelingen på Grorud fortsatt løfte ofte og mye. I løpet av en dag blir mange deler, som denne foringen på 28 kilo, båret og flyttet på.
Morten Hansen
Her går nesten alle av med tidligpensjon: – Kroppen blir utslitt
– Universitetet må tenke på hva studentene sitter igjen med og hvilken samfunnsnytte kunnskapen har. Hver person som ikke blir skadet, lemlestet eller dør på jobb er en stor gevinst i seg selv, sier Helge Rushfeldt.
Privat
Helge frykter liv vil gå tapt om faget han underviser i blir lagt ned
Underverksmester Lene Brosché (36) og verksmester Vegard Stranden (46), Hustad fengsel.
Eirik Dahl Viggen
Slik gikk Lene og Vegard opp til sammen 120.000 kroner i lønn
LO ønsker å gjøre tilpasninger i arbeidslivet før de nye pensjonsreglene trer i kraft.
Terje Pedersen / NTB
LO sier ikke ja til pensjonsalder på 70 år. Dette har de gått med på
– Jeg har gått i tre-fire år nå og vært nesten syk fordi jeg har vært usikker på hvordan det skulle bli med AFP. Jeg har tenkt så mye på det, forteller regnskapsfører Rita Kolstad. Hun hadde hele tida et håp om AFP-ordningen skulle endres. Det skjedde ikke.
Yngvil Mortensen
Samboerne Rita og Morten mister tilleggspensjonen AFP: – Dette er så bittert
Erlend Angelo
Hva betyr pensjonsforliket for deg? Her får du detaljene
Grethe Nygaard
Ektemannens lønn irriterer Hanne: – Jeg fortjener like mye
Kommentar
Et nødvendig grep for å gjøre færre til minstepensjonister, er å øke innbetalingen til pensjonssparing fra arbeidsgiver. Minstekravet til tjenestepensjoner bør dobles, skriver Tore Ryssdalsnes, ansvarlig redaktør i FriFagbevegelse og LO-Aktuelt.
Anna Granqvist
Dette er et av de virkelige klasseskillene i pensjonssystemet
FANEMARKERING: Pensjonsforliket tar Norge i feil retning, var beskjeden fra nær 200 klubber og avdelinger i fagbevegelsen på dagens fanemarkering.
Jan-Erik Østlie
Pensjonsprotest: – Sju partier har valgt å kaste hele det arbeidende folk under bussen
Purser Bente Arnesen er tillitsvalgt for et klassisk kvinnedominert lavtlønnsyrke: Kabinansatte i luftfarten. Hun mener det må en skikkelig opprydning til i flybransjen for å sikre de ansatte bedre lønn, bedre arbeidstid og bedre medvirkning.
Privat
På jobb i lufta: Trusler, vold og seksuell trakassering
Høyesterett har konkludert med at oljearbeideren ikke får rett til fritak fra nattarbeid. (Illustrasjonsfoto).
NTB
61-åring nektes fritak fra nattarbeid etter hjerteinfarkt
Kommentar
Frp-ledelsen er ikke ferdig med Amundsen-saken. Det som har skjedd vil nå bli tema i partiets organisasjonskomité, skriver Kjell Werner.
Leif Martin Kirknes
Facebook, sprit og Frp er en dårlig miks
Kommentar
Etter flere magre år, krever LO og Peggy Hessen Følsvik reallønnsøkning. Det er ikke sikkert norske bedrifter har råd, mener Ole Erik Almlid og NHO.
Tormod Ytrehus
Fyrverkeri for de rike og nulloppgjør for oss andre
Debatt
LO-sekretær Are Tomasgard (bildet) er «klin forbanna» og «i sjokk», men det er vanskelig å ta utspillene seriøst, skriver Morten Johansen.
Jan-Erik Østlie
LO-ledelsen er «klin forbanna», men det er vanskelig å ta seriøst
Peggy Hessen Følsvik tar selvkritikk for hele LO-familien for valgkampen.
Jan-Erik Østlie