Brian Cliff Olguin

Jeg må ha vært 16 år eller noe. En bekjent av meg spyttet ut snusprisen og bommet på søppelkassa. «Putt den i søppelkassa, da», sa jeg. Han svarte: «Vaskedama tar det etterpå, det er jobben hennes». Jeg ble satt ut, og tenkte at han har nok ingen i familien som slukner på sofaen etter å ha kommet hjem, ordnet med betasuppe til barna sine og bedt dem om å rydde rommet, slik at når pappa kommer hjem fra restaurantjobben kl. 22.30 kan han se at de har vært flinke barn.

Historien om mamma

Min mor het Ligia Cruz. Hun gjennomførte kun folkeskolen fordi hun som 13-åring måtte trå til og hjelpe sin alenemor og slekt. Først med å passe på tantebarna, og så på markedet hvor moren solgte høns og egg. Årene gikk og Cali, Colombias tredje største by, var også mulighetenes by. Diverse butikkjobber åpnet en mulighet. Søskeparet Cruz' helt egne skobutikk, LIMAR. Sammensatt av navnene Ligia og Mario. Han var den utadvendte og karismatiske selgeren alle elsket, og hun var den som holdt seg i bakgrunnen, lagde budsjetter og førte regnskap. Da drømmen om Europa og selvstendighet kalte, overlot hun butikken i sin brors hender. Hun tok alt hun hadde av sparepenger og søkte lykken.

Papirløs i London

Med ABBAs hits og nyvalgt Thatcher i bakgrunnen, etablerte hun seg i London – det som forble hennes favorittby helt fram til dagen hun døde. Da arbeidsvisumet gikk ut, lot hun ikke det hindre henne i håpet om en fremtid i verden beste by. Hun valgte å bli igjen, nå papirløs, og jobbet som renholder på hoteller. Hun fortalte meg senere at hun ikke syntes det var verdens beste jobb, men at det for henne først og fremst var en måte å tjene nok penger til å være selvstendig på. Hun klarte til og med å sende penger hjem til sin mor, som hadde blitt dårligere til beins.

Jeg blir født

Et sted langs veien ble Ligia min mamma, og da ble jobben først og fremst en måte hun og pappa kunne brødfø meg på. De bodde i en bitteliten kjellerleilighet i Paddington, men de kjente på en frykt og uro rundt seg. Myndighetene hadde visstnok banket på flere papirløses dører, kastet dem ut og beholdt de britiskfødte barna deres.

Dette var jo bare rykter, men de så seg alltid over skulderen og var redde. Så de flyttet på seg, langt og flere ganger. Lang historie kort: Pappa fikk til slutt familiegjenforening i Norge og en ny start for vår familie.

Et liv i Norge

Ligia startet med å jobbe hjemme. Selvvalgt, fordi hun trengte å følge oss opp. Å være hjemmeværende blir ikke alltid sett på som en jobb, men mamma var opptatt av at det å ta seg av husholdning, barn og økonomi også var en jobb. Etter hvert som vi ble større, kom hun seg ut i det norske arbeidslivet. For Ligia, som ikke behersket språket, var barnepass og renhold en av få veier inn i arbeidsmarkedet. På jobb i London kunne hun i det miste språket og følte seg som en londoner, pleide hun å si. Uten språket var ikke det lett å komme innpå folk. Det var ikke bare klimaet som var kaldere i Norge.

Nederst på rangstigen

Hun gikk fra veldig midlertidige jobber til mindre midlertidige. En arbeidsinnvandrer er nederst på rangstigen, fortalte hun oss. Men viljen til å være selvstendig og bidra til samfunnet gjennom arbeid førte henne til renholdernes verden igjen. Stolt viste hun meg gangene på Bergensgata hybelhus, den siste arbeidsplassen hun hadde. Hun sørget for at hver gang en ny beboer skulle flytte inn i omsorgstilbudet til Kirkens bymisjon, skulle hen få blanke ark. Alt var rent og på stell.

Ligia rakk aldri å få fast jobb. En kronisk sykdom tok fra henne drømmen om forutsigbare rammer for familien sin. Hun ble tvunget til en tilværelse som minstepensjonist, til den dagen en uventet hjertestans rev hun vekk fra oss, altfor tidlig.

Nå ser jeg det selv

Jeg skriver ikke dette fordi min mor har en unik historie. Arbeidsinnvandrere har, og kommer til å oppleve, lignende. Men jeg ser hvordan folk i serviceyrker sjeldent blir behandlet med den respekten jeg mener de fortjener.

I dag, på jobb og i livet ellers, ser jeg stadig vekk et arbeidsmarked hvor jobber som den mamma hadde blir mer løsrevet fra det organiserte arbeidslivet. Det markedsføres som fleksibilitet.

Renholdere som skal jobbe som frilansere, selvstendig næringsdrivende, med 300 kroner timen i betaling når de selv skal stå ansvarlig for å drifte foretaket. Det er for lavt. De pengene skal holde til sykepenger, forsikringer, ferie og trygdegodene andre i arbeidstakere har rett til gjennom organiserte ansettelsesforhold, og ikke minst tariffavtaler fagforbund har kjempet fram. I tillegg skal disse arbeiderne navigere et nytt land, fylle Nav- og skatteskjemaer på et språk de ikke mestrer, samtidig som de skal kunne følge opp barna sine. Fleksibilitet for hvem, spør jeg?

Ikke se den andre veien

Retningen som deler av arbeidsmarkedet går i provoserer meg. Det er spesielt ille når folk rundt meg og politikere ikke innser at de er med på å bidra til dette. Hvis du ser den andre veien, og betaler vaskehjelpen så lavt, gjør du ikke arbeidslivet mer fleksibelt. Du gjør det verre.

Kanskje er det mangel på respekt. Kanskje kjenner for mange bare ingen som er der ute i førstelinja hver dag. Jeg vet ikke, men håper dette kan være et lite bidrag.

Denne dagen er viktig fordi vi ikke må glemme at dårlige strukturer i arbeidslivet holder noen mer nede enn andre. Ja, til faste jobber og trygge kår for alle. Nei til sosial dumping! Gratulerer med kampdagen, alle arbeidere!

Innlegget ble først publisert på Brian Cliff Olguins Facebook-side. Olguin jobber som fotojournalist i fagbladet HK-Nytt.