Kjell Werner

Ganske uklart, er det korte svaret. Det spriker i alle retninger i de alternative statsbudsjettene til de fire «Erna-partiene».

Mandag skal Stortinget etter planen diskutere og behandle neste års statsbudsjett, forutsatt at dagens regjeringspartier finner en løsning med SV innen rimelig tid. Det forhandles allerede på overtid, men Ap og Sp er i realiteten dømt til å bli enige.

La oss se nærmere på hvordan det ser ut på borgerlig side.

Dersom det hadde vært stortingsvalg i dag, ville Høyre, Frp, KrF og Venstre fått 89 mandater på Stortinget, fire flere enn det som trengs for å ha flertall på Stortinget. Dette viser gjennomsnittet av partimålingene for november.

Det hører med til historien at KrF får 4,1 prosent oppslutning og dermed runder den magiske sperregrensen slik at partiet får 6 mandater.

Med dette politiske landskapet som bakteppe er det interessant å se på hvordan de fire borgerlige partiene prioriterer, snaue to år før neste stortingsvalg. NRKs Lars Nehru Sand har dukket grundig ned i de alternative statsbudsjettene og gitt oss et godt bilde på situasjonen. KrF vil øke det samlede skattetrykket. Frp vil senke trykket betydelig. Venstre og Høyre plasserer seg midt imellom.

Og så blir bildet enda mer uklart når vi ser nærmere på skatter og avgifter.

Venstre vil øke miljøavgiftene mens Frp vil fjerne flere av dem. KrF vil øke avgiftene på tobakk og alkohol. Frp vil redusere slike avgifter. Videre vil Frp redusere bilrelaterte avgifter med over ni milliarder kroner. På den annen side vil Høyre ta inn rundt to milliarder mer i CO2-avgift. Det er også verdt å merke seg at Høyre kutter mer i formuesskatten enn Frp.

Venstre står alene om to forslag som vil vekke harme i fagbevegelsen. Partiet fjerner statens bidrag til AFP-pensjonen og kutter i sykelønna.

Mens regjeringen satser på billigere barnehager til alle, prioriterer de borgerlige partiene å øke barnetrygden – riktignok på litt ulik måte. Og de fire borgerlige partiene er skjønt enige om å fjerne den midlertidige arbeidsgiveravgiften på høye inntekter. Den burde aldri ha blitt innført.

Det er slett ikke overraskende at opposisjonspartier prioriterer å følge opp egne valgløfter i sine alternative budsjetter. Det er tross alt snakk om ulike partier. Men det er bare drøyt to år siden Erna Solberg var statsminister. Da hadde hun i åtte år skapt flertall for en borgerlig politikk som Høyre, Frp, KrF og Venstre sto bak.

Nå har imidlertid de fire partiene rykket tilbake til start, som om ingenting hadde hendt i de åtte årene. Mange hjertesaker må nulles ut dersom det skal bli flertall for et klarere borgerlig alternativ. Kameler må da slukes medhårs.

Høyre har gjort det klart at Erna Solberg fortsatt er Høyres statsministerkandidat. Det gjenstår å se om hun står løpet ut fram til valget i 2025. Minst like interessant er det imidlertid om de fire borgerlige partiene klarer å framstå mer samlet i tiden framover.

Å bære en bør med sprikende staur er ingen enkel oppgave. Vi tør minne om at Senterpartiets Per Borten skyldte på dette da han måtte gi opp regjeringsprosjektet sitt våren 1971. Interne motsetninger i synet på et norsk EF-medlemskap var den gang hovedårsaken til Borten-regjeringens fall.

I så måte har de borgerlige partiene det lettere nå, for EU-spørsmålet er i realiteten dødt i dag. Og i mellomtiden har Sp skiftet side. Ulik skattepolitikk synes denne gangen å bli den store bøygen for «Erna-partiene».

Sprikende staur må derfor samles til en bør som blir lettere å bære.