Andreas Randøy, rådgiver i Greenpeace Norge

I dag jobber mange av de smarteste hodene og dyktigste arbeidsnevene i landet fortsatt i oljebransjen. Med det rekordhøye investeringsnivået på sokkelen risikerer vi at fagarbeiderne og ingeniørene vi trenger til å bygge ut havvind, batterifabrikker, grønt hydrogen og grønn skipsfart sitter igjen på plattformen, mens våre europeiske naboer utvikler fremtidens arbeidsplasser. 

Fagfolk og ledere i energibransjen trekker fram mangel på kompetent arbeidskraft som den største barrieren for utviklingen av ny, grønn industri, viser en fersk rapport fra DNV. Vi trenger ikke se lenger enn til norsk sokkel for å finne de titusener av arbeidsfolkene de grønne næringen trenger, men ikke har. DNV-rapportens funn er i tråd med med forskning på temaet, som viser at grønn aktivitet øker når det går dårlig i olja, og synker når det går godt. Det så vi både under finanskrisen i 2009 og ved oljeprisfallet i 2015 og 2016.

Europa har forpliktet seg til en vanvittig energiomstilling de neste 10-15 årene. Med Russlands invasjon av Ukraina og den pågående energipriskrisen vil dette antageligvis gå enda raskere enn tidligere planlagt. Ja, på kort sikt er norsk gass nødvendig for Europeisk energisikkerhet. Men på litt lengre sikt har Europa for lengst innsett at fossil energi er en usikker, risikabel energikilde, som er spesielt sårbar for geopolitiske svingninger. Tiden er overmoden for å satse fornybart, og ikke lenger bare for å stanse klimaendringene. 

Spørsmålet er om Norge skal være med på omstillingen eller ikke. Akkurat nå ser det dårlig ut.  

Regjeringen har levert en plan for utviklingen av havvind ribbet for ambisjoner. Per nå har Norge, landet med verdens nest lengste kystlinje, planlagt å produsere mindre strøm fra havvind enn Belgia. I Norge satser vi heller fossilt: Da muligheten for et storstilt skifte meldte seg ved oljeprisfallet i 2020, svarte Stortinget med en milliardpakke til oljeselskapene. Samtidig advarer næringa mot en puslete hydrogensatsing, og batterifabrikker som mangler arbeidskraft. 

Arbeidsgiverorganisasjoner som NHO og Norsk olje og gass vil ha oss til å tro at overskudd fra olja er nødvendig for å finansiere nye, grønne prosjekter. Det gir utrolig lite mening. Høyt overskudd i én del av en bedrifts virksomhet gjør det vanskeligere, ikke lettere å fase ut den delen av virksomheten. Samtidig binder det opp arbeidskraft og kapital. Hvis vi tillater elektrifisering med kraft fra land, vil det i tillegg binde opp kraft som kunne gitt langt flere arbeidsplasser i landindustrien. 

Akkurat som bedrifter ofte lover at høyt overskudd vil gi bedre lønn og arbeidsvilkår, lover NHO grønn vekst fra gråe såfrø. Heldigvis har vi en sterk fagbevegelse i Norge som vet at slike endringer ikke kommer av seg selv. Endringer må kjempes fram. 

Det er liten grunn til å stole på arbeidsgiversiden når de lover gull og grønne arbeidsplasser. For det har de ingen interesse av å gi oss. Det er i oljeselskapenes interesse å pumpe olje til den aller siste lønnsomme dråpen er produsert, for så å skru av krana. Først da vil de virkelig satse fornybart, og søke etter arbeidsfolkene som kan gjøre jobben. 

Men er dette en god, rettferdig omstilling? En rettferdig omstilling bør være planmessig og demokratisk styrt, ikke plutselig og markedsbestemt. Den må ta hensyn til at mens noen kan hoppe rett videre inn i fornybarbransjen, er det mange som trenger omskolering eller videreutdanning. 

Jeg tror norske energiarbeidere vet hvorfor fornybare næringer vokste så mye i 2009 og 2016. I motsetning til NHO, vet dere at arbeidere ikke vokser på trær. Nå trenger vi en politikk som faktisk gjør det mulig for norske arbeidstakere å ta del i omstillingen. Det gjør vi ved å begrense den fossile aktiviteten, og oppskalerer de fornybare næringene.