Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen

EØS-avtalen er egentlig ikke noe annet enn en avtale som skal sikre at EUs fire friheter også skal gjelde i Norge. Norsk arbeidsliv har således vært medlem av EU siden 1. januar 1994.

Fri bevegelse for menneskene i Europa, samt for investeringer, varer og tjenester. Det er dette som er kjernen i EU og som vi er fullt integrert i gjennom EØS-avtalen. Før 1994 hadde vi gjennom ulike avtaler disse fire frihetene internt i Norden siden tidlig på 1950-tallet, blant annet gjennom avtalen om felles nordisk arbeidsmarked fra 1954. Før den tid hadde vi disse fire frihetene internt i Norge, etter at de særlige kjøpstadsrettighetene gradvis ble opphevet.

Spørsmålet som melder seg er hvor langt tilbake i tid EØS-motstanderne egentlig ønsker å ta landet? Det er ikke et alternativ å gå tilbake til de ordningene vi hadde i Norden. Sverige, Danmark og Finland er alle medlem i EU, og er dessuten alle blant de landene der EU-medlemskapet har aller størst oppslutning. I EU/EØS er man enten på innsiden eller på utsiden, noe britene smertefullt nå erfarer. Om Norge sier opp EØS-avtalen er vi altså minst tilbake til tiden før 1954. Det er ikke sånn – slik noen later til å tro – at vi kan bestemme oss for å gå tilbake til de ordningene vi hadde i Norden før EØS-avtalen trådte i kraft. Vi vil selvfølgelig fortsatt kunne invitere utenlandske arbeidstakere til Norge, men nordmenn vil miste de rettighetene vi i dag har til fri bevegelse i Europa. Det er enda mange flere rettigheter vi har gjennom EU/EØS.

Det er ikke noe som heter «fri flyt av arbeidskraft» slik Nei-siden foretrekker å formulere det. Det korrekte er fri bevegelse for menneskene i Europa. Dette gjelder uavhengig av i hvilken egenskap vi måtte flytte på oss. Hundretusenvis av nordmenn har benyttet seg av rettighetene til å studere, søke arbeid, kjøpe eiendom, leve som pensjonister eller etablere seg som næringsdrivende andre steder i Europa. Titusenvis har også flyttet til sin ektefelle/kjæreste eller latt vedkommende flytte til Norge. Alt dette er pålitelige rettigheter nordmenn har gjennom EU/EØS.

Forskjellen på EU og EØS er blitt mye mindre enn mange later til å tro. EU/EØS er mye mer omfattende i dag enn det var da avtalen trådte i kraft i 1994. Det er jo kanskje heller ikke så rart at verden faktisk forandrer seg en del på 28 år? Enten vi er med i EU/EØS eller ikke, vil det bli tatt beslutninger i EU som vil få konsekvenser for norsk arbeidsliv. Ikke bare for norsk eller europeisk arbeidsliv. I stigende grad for arbeidslivet i hele verden. Dette er stort sett beslutninger som hvert enkelt land ikke kan ta alene. Særlig ikke små land.

Den egentlig eneste viktige forskjellen for norsk arbeidsliv ved et EU-medlemskap, er at norske politikere plutselig vil være representert der hvor viktige beslutninger blir tatt.

Også mer generelt er det relativt få forskjeller på EU og EØS:

1) EØS forplikter oss ikke til målet om å ha en felles utenrikspolitikk. Nå er det jo slett ikke så ofte at EU klarer å samle seg om en felles utenrikspolitikk, men de gangene det skjer følger Norge alltid etter EU. Denne forskjellen er i praksis helt marginal.

2) Norge er ikke en del av felles fiskeri- og jordbrukspolitikk. Dette er det utvilsomt både fordeler og ulemper med. Her kan man gjerne diskutere hva norske bønder egentlig tjener på å ha et TINE som har bygget en jarlsbergostfabrikk til 2 milliarder i Irland, eller hva den norske sjømatnæringen tjener på at vi knapt selger bearbeidet/foredlet fisk til EU. Begge deler er resultater av vårt utenforskap på disse områdene. Norges utenforskap har skapt grunnlag for 21.000 arbeidsplasser innen fiskeforedling (av norsk fisk) i EU. Arbeidsplasser som i mye større grad kunne og burde vært i Norge.

3) Gjennom EØS er vi ikke forpliktet til å innføre euro, men det er det som kjent også mange EU-land som heller ikke har gjort.

4) Vi har ikke EUs handelsavtaler med land utenfor EU/EØS, men vi har våre avtaler gjennom EFTA. Det er svært lenge siden noen har argumentert for at det er noen nettogevinst ved dette.

5) Den klart viktigste forskjellen mellom vårt B-medlemskap (EØS) i EU og et fullverdig medlemskap er at det ikke er noen nordmenn i EUs besluttende organer. Som medlem ville vi hatt en dommer i EU-domstolen, akkurat som alle de andre medlemslandene. Vi ville også hatt ett medlem i EU-kommisjonen og ett medlem i EUs ministerråd – akkurat som alle de andre medlemslandene. I Europaparlamentet ville Norge hatt 14 representanter, akkurat som Finland og Danmark. Her har alle medlemsland som er mindre enn Nederland en kraftig overrepresentasjon, mens alle medlemsland som er større enn Nederland er underrepresentert. For eksempel har Tyskland 96 representanter. Det er altså nesten en million tyskere for hver av de tyske representantene. Til sammenlikning ville det bak hver av de 14 norske representantene bare stått omtrent 390 000 nordmenn, mens det bare står 90 000 maltesere og luxembourgere bak hver av deres seks representanter i parlamentet. Slik er det for at de store ikke skal kunne overkjøre de små. De aller fleste medlemsland i EU er dessuten mindre enn Nederland. 12 av medlemslandene er akkurat like store som Norge, eller mindre.

I dag har vi null – 0 – representanter i alle disse organene, men beslutningene blir gjort gjeldende også for oss. Det blir stadig flere av disse beslutningene. Det er dette som er Norges demokratiske underskudd.

Vi har i 28 år og tre måneder blitt litt mer medlem av EU for hver dag som har gått. Sånn vil det også fortsette.