Kjell Werner

Norge risikerer å bli pålagt det gamle systemet med øl og brus på glassflasker og tykke plastflasker. Altså flasker som vaskes og brukes om igjen.

Dette vil gi utfordringer og store merkostnader for hele verdikjeden, fra butikk til bryggeri. Kostnader som i neste ledd blir veltet over på forbrukerne.

EU er nemlig i ferd med å innføre et nytt system, mer tilpasset situasjonen ellers i Europa enn den norske. Kravet er at 10 prosent av emballasjen for øl og brus skal leveres i ombruksflasker.

Dette skal være på plass innen 2030. Det settes også som et mål å ha 40 prosent ombruk i 2040.

Umiddelbart skulle man tro at vask og ombruk av flasker er mest miljøvennlig, men det er ikke tilfellet. For Norge ligger 10–15 år foran EU i denne miljøløypa.

Derfor vil det være ufornuftig dersom Norge må gjeninnføre et gammelt system, som for oss her til lands blir mindre miljøvennlig.

Utfordringen er at Norge var tidlig ute og nå har verdens beste pantesystem.

98 prosent av flaskene og boksene som selges blir komprimert i panteautomaten, resirkulert og gjenvunnet for til slutt å ende tilbake som plast og aluminium til nye flasker og bokser.

Støre-regjeringen ser dessverre ut til å ville svelge det nye EU-systemet uten å mukke.

«At vi har verdens beste pantesystem er ingen unnskyldning for ikke å utvikle det nye systemet. Jeg tror alltid vi kan bli bedre», sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap).

Det er verdt å minne om at Stortinget enstemmig har bedt regjeringen om å sikre at emballasjeforordningen gjennomføres på en måte som ivaretar det eksisterende norske pantesystemet. Regjeringen skal også sørge for at ikke norske bryggerier må legge ned som konsekvens av innføringen.

Problemet er at Norge vil bli pålagt å ha to parallelle systemer.

Ombruksflasker krever mye mer plass i butikkene, for disse flaskene må stables i kasser. Transportbehovet blir sju ganger så stort. Bryggeriene må også gjeninnføre vask av flasker og investere i nytt tappeutstyr.

Samlet beløper dette seg til minst fire milliarder kroner i investeringer for bransjen, pluss økte driftskostnader.

Det er vanskelig å forstå hvorfor regjeringen velger en så passiv tilnærming overfor EU. Norge har gode forhandlingskort på hånda.

Vennlig dialog med EU-kommisjonen burde kunne føre fram, uten å sette EØS-avtalen i spill.

Denne saken burde enkelt kunne flaske seg.