Kjell Werner

For første gang på 99 år er ikke lenger Arbeiderpartiet landets største parti ved valg.

Nå er det Høyre som troner øverst, og det med god margin. Ap fikk en oppslutning på 21,6 ved årets kommunevalg. Høyre landet på 25,9 prosent.

Arbeiderpartiet har i 60 år gått under betegnelsen ørnen blant partiene. Det var historikeren Jens Arup Seip som første gang brukte denne merkelappen.

Nå er ørnen alvorlig vingestekket, og det er tid for å slikke sårene. Det store spørsmålet er om ørnen igjen kan mestre å fly høyt. Stortingsvalget i 2025 blir første test.

«Vi må være ærlige og si det som det er. Arbeiderpartiet går tilbake flere steder. Det er ikke godt nok», sa Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre klokken 23.20 valgnatten. Og så la han til: «Ambisjonen er større: Vårt mål er selvfølgelig å være landets største parti».

Mandag innledet Støre til debatt i partiets landsstyre. «Valget ga samlet sett et altfor dårlig resultat for Arbeiderpartiet. Det er også samlet sett mitt ansvar», sa partilederen. «Jeg forstår at mange kaller det en krise. Jeg erkjenner også at situasjonen er alvorlig», la Støre til.

Fra flere hold i Ap snakkes det nå høyt om at partiet er i krise. Partinestor og tidligere Ap-sekretær Martin Kolberg er blant dem. Men ingen i partiledelsen vil ta ordet krise i sin munn.

«At partiledelsen ikke vil kalle dette en krise, forsterker krisen», skrev Kolberg i en ytring på NRK i forrige uke. Han mener at krisen må møtes med en grunnleggende ny dynamikk. Kolberg mener derfor at det må bli en flertallsregjering, med SV på laget.

Ap-ledelsen har varslet en bred gjennomgang for å lære av valgresultatet. Medlemmer på alle plan skal få si sitt. Velgerne skal også høres gjennom en bred velgerundersøkelse.

Og så skal det arrangeres en stor strategikonferanse før jul. «Og når vi skal evaluere, må vi gå gjennom alt og alle, sa Støre og la til «også meg.»

For to uker siden var det altså lokalvalg, men de rikspolitiske overtonene slo inn i stor grad. Det er bare å kikke på stortingsvalgmålingene, så ser vi stort sammenfall. Vi kan like det eller ikke, men Erna-effekten ga Høyre et løft. Og ditto ble Ap og Sp rammet av regjeringsslitasje.

Bakteppet er det faktum at Ap-pilene har pekt nedover siden Jens Stoltenberg tapte for Erna Solberg i 2013.

Jonas Gahr Støre kunne riktignok danne regjering i 2021, men det var i hovedsak takket være at Senterpartiet og SV gjorde gode valg. Støre lyktes dessverre ikke å få SV med på regjeringslaget. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum fikk derimot den Ap/Sp-koalisjonen som han lovte velgerne å kjempe for.

SV fikk samtidig en drømmeposisjon som forhandlingspart i budsjettspørsmål, noe SV til fulle har utnyttet til egen fordel. Ap og Sp har blitt presset fra skanse til skanse, mens SVs gjennomslag har blitt synlige for alle. Det er derfor lite som tyder på at SV vil gi fra seg denne rollen med det første.

Det ville åpenbart ha vært positivt på mange måter med en flertallsregjering av Ap, Sp og SV. Da måtte SV tatt ansvar også for negative sider ved politikken som føres, ikke bare skumme fløten. Samtidig ville det ha gitt større stabilitet og forutsigbarhet.

Angrepene fra borgerlig hold og ytterste venstre ville også lettere ha falt på stengrunn. Men det finnes også et alternativ som det mumles om i Arbeiderpartiets rekker: At Støre kaster Sp på dør og regjerer med en ren Ap-regjering. Men det vil være en farefull ferd, og gi enda mer kaos.

Et ønske om mindre forskjeller i samfunnet bidro til å løfte Jonas Gahr Støre inn som statsminister i 2021. Men nå har Ap/Sp-regjeringen på rekordtid blitt relativt upopulær.

Sterk prisstigning og høyere rentenivå slår kraftig inn i Ola og Karis hverdag. Og regjeringen har fått skylden for perioden med rekorddyr strøm. Glemt er det faktum at strømmen i dag er nesten gratis.

Støres mål er at Arbeiderpartiet igjen skal bli størst, altså bare bli større enn Høyre. Å runde 30-tallet er tydeligvis for optimistisk. Kan Arbeiderpartiet igjen bli ørnen blant partiene? Neppe på det nivået Jens Arup Seip snakket om. Det er 66 år siden Ap fikk rent flertall på Stortinget.

Men det bør absolutt være mulig for Ap å løfte seg over 30-tallet. Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland klarte det. Og Jens Stoltenberg, med unntak av nesestyveren i 2001.

Sosialdemokratene i Sverige, med Magdalena Andersson i spissen, er også et eksempel til etterfølgelse. Sossarna gikk fram ved riksdagsvalget i fjor, men tapte likevel regjeringsmakten. Nå «flyr» Andersson & co og har en oppslutning på 37,5 prosent på de siste meningsmålingene.

Et viktig tidsskille var valget i 2005. Da innså nemlig Ap at partiet ikke lenger kunne regjere alene. Vi fikk derfor en flertallsregjering av Ap, Sp og SV. Ap må kompromisse i større grad enn tidligere. Og jo mindre Ap er, jo mer gjennomslag må samarbeidspartier få – som nå med bare Sp i regjering.

Her har Ap noe å lære av hvordan Erna Solberg var raus mot de borgerlige partiene under sine åtte år som statsminister.

Mange tidligere Ap-velgere satt hjemme på valgdagen. Her ligger det store potensialet for partiet. Videre er det en kjensgjerning at Ap står i en spagat mellom partier til venstre og lillavelgere som søker seg til Høyre.

Ap har slitt med å definere sin rolle. I mange år hadde partiet slagordet «Alle skal med». Foran stortingsvalget i 2021 var mantraet at det er «vanlige folks tur». Halvannet år senere ble dette slagordet gjemt bort, for det virket nok for splittende. Nå gjelder det igjen å få med seg alle.

Ap må finne sin egen sjel - ikke gjennom nostalgi, men ved å bruke lærdommen fra fortiden til å tenke framover. Heve blikket og trekke de lange linjene. Det vil kanskje være nyttig å utarbeide et prinsipprogram. Det forrige så dagens lys i 1981.

Hadia Tajik startet med et slikt arbeid i 2019, men prosjektet strandet dessverre. Resultatet, etter en viss verdidebatt, ble i stedet bare en tosiders innledning til gjeldende stortingsvalgprogram der partiets grunnleggende verdier er skissert. Samtidig ble formålsparagrafen modernisert.

I evalueringen av det svake kommunevalget må Ap-medlemmene være ærlige mot seg selv. Og Ap-ledelsen må være ydmyk nok til å erkjenne at det er krise.

Det står nemlig dårligere til enn mange innbiller seg. Valget av to nye nestledere har ikke gjort den store susen. Politikken må vitaliseres. Ørnen trenger en injeksjon med politisk serum i hver vinge.

Først da kan Ap løfte seg og igjen bli et stort og bredt folkeparti. Men bare å bli største parti er ikke godt nok. Uten enda større ambisjoner er det ingen mulighet til regjeringsmakt i 2025.