Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Striden om sykelønnsordningen har tatt en ny og alvorlig vending. Mandag brøt LO samarbeidet med NHO og de andre arbeidsgiverorganisasjonene. LO-leder Peggy Hessen Følsvik føler seg nemlig utsatt for et grovt tillitsbrudd fra NHOs side. «Vi har rett og slett blitt satt på gangen», tordnet LO-lederen.

Bakgrunnen er at det onsdag i forrige uke ble brudd i forhandlingene om en ny avtale om inkluderende arbeidsliv. Ordningen som sikrer full lønn under sykdom, ble dermed satt i spill. LO krevde at en ny IA-avtale skulle frede sykelønna i fire nye år, mens arbeidsgiverne bare kunne godta en periode på to år. Det hører også med til historien at YS, Unio og Akademikerne her falt LO i ryggen.

Peggy Hessen Følsvik kritiserer NHO for dårlig oppførsel under forhandlingene, lekkasjer og forsøk på å ekskludere LO fra sluttfasen.

Dette mener LO-lederen er et brudd på alle samarbeidstradisjoner og ekstremt uredelig. NHO-sjef Ole Erik Almlid er på sin side overrasket over den nye vendingen i saken.

Resultatet av denne isfronten er at LO bryter partssamarbeidet med arbeidsgiverne. Det betyr blant annet at IA-avtalens bransjeprogram for redusert sykefravær opphører. Men LO vil fortsatt stille til trepartssamarbeid når regjeringen tar initiativ til det. LO vil også følge Hovedavtalen og ordinære lønnsforhandlinger i tråd med denne.

Hva skal så til for at LO gjenopptar samarbeidet med motparten? Ifølge LO-lederen må arbeidsgiverne skrive under på forslaget til ny IA-avtale som de ble presentert for av arbeidsminister Tonje Brenna (Ap). Altså at sykelønna fredes for nye fire år. Men det vil neppe skje, i hvert fall ikke med det første.

Det kan fort bli en langvarig isfront. Samarbeidet er riktignok bare midlertidig brutt, men frontene er så steile at det er vanskelig å se en løsning på konflikten. Her er det nemlig ultimative krav på hver side.

Det er svært beklagelig at LO-lederen og NHO-sjefen ikke lenger er på normal talefot. Dette er skadelig for det tradisjonelle trepartssamarbeidet som har tjent arbeidstakere, bedrifter og det norske samfunnet svært godt i årevis. Det norske trepartssamarbeidet er unikt i internasjonal sammenheng og er et ektefødt barn av den norske arbeidslivsmodellen.

Den norske modellen har gitt oss høy yrkesdeltakelse, gode velferdsordninger og små forskjeller. Her i landet har vi sammen skapt et velorganisert arbeidsliv med kollektiv lønnsdannelse der industrien setter normen for lønnstilleggene. Men nå har modellen fått seg et alvorlig skudd for baugen.

Fafo-forsker Kristine Nergaard tror likevel ikke den norske modellen er i spill av den grunn, og jeg er tilbøyelig til å være enig med henne. Trepartssamarbeidet har overlevd kriser før. Selv etter den dramatiske lockouten i 1986 kom samarbeidet raskt på plass igjen.

Det er heller ikke første gang det er knute på tråden mellom Peggy Hessen Følsvik og Ole Erik Almlid.

I august 2022 måtte Almlid krype til korset og beklage at han hadde vært litt løsmunnet om en fortrolig samtale dem imellom. Det tok imidlertid bare timer før han la seg flat. Bakgrunnen var at daværende sjef i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, hadde varslet at lockout burde likestilles med streik.

Men la oss ikke glemme hva dette egentlig handler om. Full lønn under sykdom har vært en lovfestet rettighet siden 1978, kjempet fram av fagbevegelsen med LO i spissen. Men et relativt høyt sykefravær ble etter hvert en utfordring, og i 2001 inngikk arbeidslivets parter den første IA-avtalen. Målsettingen med den var å få ned sykefraværet. Det har vist seg å være lettere sagt enn gjort.

I forhandlingene om ny IA-avtale ble partene de siste ukene enige om mange tiltak som kan bidra til redusert sykefravær. LO strakk seg på mange punkter mens NHO etter sigende hadde lite å gi. Det var enighet om en bred utredning.

Langtidsfraværet er den store utfordringen. Derfor lå det også an til at staten tar en større del av korttidsfraværet mens arbeidsgiverne får et økonomisk medansvar for det lange fraværet. LO var også villig til å presisere og styrke den enkelte sykemeldtes plikt til medvirkning. Men dette var ikke godt nok for arbeidsgiverne, som onsdag brøt forhandlingene.

De siste årene har sykefraværet økt til nye høyder. Uakseptabelt høyt mener NHO, som derfor vil åpne for å kutte i sykelønna.

På den annen side står LO og Støre-regjeringen fast på at sykelønna skal fredes i nye fire år. Man blir ikke friskere av å få mindre inn på lønnskontoen.

Når meningsmålingene nå viser stor sannsynlighet for at det blir borgerlig regjering etter valget neste år, er det ikke så rart at arbeidsgiverne spekulerer i et slikt utfall. Og at det derfor vil være «dumt» å binde sykelønna lenger enn høyst nødvendig.

Det kan godt hende at en borgerlig regjering vil kutte i sykelønna, for Venstre har dette som standpunkt og Frp åpner for en gjennomgang «for å sikre en mer bærekraftig ordning». Men Høyre står fortsatt på at det skal være full lønn under sykdom.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har gode poenger i sin kritikk. Her har det vært en uryddig prosess i sluttfasen. NHO-sjefen avslører det indirekte når han innrømmer at det har vært separate møter. «Masse møter mellom ulike parter hele tiden», svarer Almlid på direkte spørsmål.

I denne prosessen har det beste blitt det godes verste fiende. 80 prosent uttelling må da være bedre enn null? Det bør være et tankekors. Ikke minst for NHO som her har spilt for høyt. Og så langt tapt.

Om NHO vinner fram med sykelønnskutt etter neste års stortingsvalg, gjenstår å se. Da vil i tilfelle svaret fra LO og Fellesforbundet være å true med streik våren 2026.

Men før den tid må NHO-sjefen igjen komme på talefot med LO-lederen. Tilliten må gjenskapes. Det er alle parter tjent med. Tiden leger ofte sår som ikke er for dype.

Hva med et forsoningsmøte i forkant av NHOs årskonferanse 8. januar 2025? Alternativet er at LO-toppene melder forfall til konferansen. Ole Erik Almlid må uansett be om pent vær. Peggy Hessen Følsvik var oppriktig forbannet, med god grunn. Men hun er neppe langsint.