Haakon Eliassen

På samme dag i november publiserte Riksrevisjonen to rapporter. Begge omhandler forvaltning og kontroll av milliardbeløp.

Men kun «Nav-rapporten» blir toppoppslag i norske medier.

«Alvorlig»

Nav betalte 2,3 milliarder kroner i støtte til ortopediske hjelpemidler uten å kontrollere fakturaene. I tillegg er det knyttet usikkerhet til store deler av regnskapsrapporteringen.

Nav-direktør Hans Christian Holte var allerede i gang med å rydde opp og ønsket å bli værende, men arbeidsminister Kjersti Stenseng hadde ikke lenger tillit til ham.

– Det å gi feil informasjon til departementet og Riksrevisjonen er alvorlig. Det er topplederens ansvar. Resultatet av samtalene vi har hatt er at Hans Christian Holte går av som direktør, konkluderte Stenseng.

Kommentar: Glem Holte. Nav er problemet

«Åpne dører»

Riksrevisjonens rapport om Skatteetaten viser en like alvorlig kontrollsvikt.

Rapporten slår fast at Skatteetaten ikke i tilstrekkelig grad forebygger eller avdekker økonomisk kriminalitet. Dessuten bryter etaten loven ved å unnlate å ilegge tilleggsskatt.

Merverdiavgiftssystemet, en av statens aller viktigste inntektskilder, er basert på tillit. Det gjør det særlig sårbart for svindel.

Likevel er det «åpne dører» for kriminelle aktører – mens lovbrudd ikke får ledermessige konsekvenser.

Riksrevisjonen dokumenterer at:

• Skatteetaten har utbetalt millionbeløp til svindelmistenkte virksomheter – flere senere anmeldt for bedrageri.

• Kriminelle nettverk utnytter systemet – nesten uten risiko.

• Seriøse bedrifter taper mot selskaper som unndrar merverdiavgift.

• Tilliten til rettferdig skatteforvaltning svekkes.

Kritikken er heller ikke ny. Dette er en eskalerende og godt dokumentert systemsvikt som har pågått i over ti år. Allerede i 2013 pekte Riksrevisjonen på svakheter.

Mest alarmerende er kanskje Skatteetatens egen interne rapport fra 2023 som konkluderte med at kontrollnivået var «kritisk lavt» og at skattegapet utgjorde milliarder.

Likevel ble ikke problemene løst.

Paradokset

Så hvorfor reagerer vi så ulikt på kontrollsvikt i to etater som begge forvalter fellesskapets milliarder?

Forklar det den som kan: aller helst arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng. Eller finansminister Jens Stoltenberg.

For hvem stilles egentlig til ansvar for et kontrollapparat i fritt fall?

Antall kontroller er mer enn halvert siden 2013, og hele 93 prosent av de risikoflaggede mva-meldingene slippes gjennom uten manuell vurdering.

Hvis det ikke er lederansvar – hva er det da?

Kronikk: Ledere i offentlig sektor går av, sparkes og hetses. Det er et faresignal

Bør stille samme krav?

For å bevare tilliten til statens evne til å forvalte våre felles midler, bør man stille samme krav om ansvar til Skatteetatens ledelse som man i dette tilfellet har gjort med Nav.

Den formelle forskjellen er denne: Nav ga feil informasjon til departementet og Riksrevisjonen. Det regnes som et direkte tillitsbrudd fra øverste ledelse – og utløser politisk krav om avgang.

I Skatteetaten-saken finnes det ingen dokumentasjon på at ledelsen har feilinformert. Dermed behandles svikten som et «strukturelt og ressursmessig problem» – og ikke et lederansvar.

Potensielt større konsekvenser

Likevel er realiteten denne:

Skatteetatens kontrollsvikt – gjennom lav kontroll, manglende reaksjoner, lovbrudd og betydelige feilutbetalinger – kan ha større konsekvenser for statens inntekter enn Navs feil har for statens utgifter.

Og da gjenstår det sentrale spørsmålet:

Hvis kontrollsvikt i Nav fører til direkte lederkonsekvenser – hvordan kan en langt mer omfattende og langvarig kontrollsvikt i Skatteetaten avfeies som noe som ikke krever ansvarliggjøring?

Debatt: Nav må endres for å få flere ut i jobb