Jo Moen Bredeveien

Tirsdag fikk Nav-direktør Hans Christian Holte beskjed om å forlate sin post som leder i Nav.

Han blir den fjerde Nav-direktøren som har fått sparken eller ikke gått åremålet ut på de knappe 20 årene Nav har eksistert.

Det er mulig mye er galt med måten Holte har ledet Nav på. Men det er like mulig at like mye er galt med Nav.

Ansvarlig statsråd, arbeidsminister Kjersti Stenseng, satte foten i baken på Holte i forbindelse med Riksrevisjonens årlige gjennomgang av statens regnskaper. Riksrevisjonen fant i fjor at det manglet loggføring i flere viktige databaser som er knyttet til forvaltningen av til sammen 475 milliarder kroner.

Nav rapporterte først til Riksrevisjonen og departementet at feilen umiddelbart ble rettet, men måtte senere innrømme at det likevel ikke hadde skjedd.

Stenseng omtaler det, korrekt nok, som «alvorlig» å gi feilinformasjon til Riksrevisjonen og departementet, og legger ansvaret, korrekt nok, på Holtes bord.

I et intervju med Altinget peker statsråden på et bredere bakteppe for hvorfor hun har mistet tilliten til Holte.

Blant annet handler det om at Nav har brukt for mye penger på arbeidsmarkedstiltak, noe som førte til at forrige arbeidsminister – nå parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet i Stortinget og nestleder i partiet – kalte Holte inn på teppet.

Summen av for dårlig internkontroll og styring av Nav, og feilinformasjon på toppen av det, var utslagsgivende for at statsråden ikke lenger har den tilstrekkelige tilliten, begrunner hun.

Slik er altså bakgrunnen når nok en Nav-sjef må gå.

Så får det nesten være opp til leseren å vurdere om dette er politisk opportunisme – eller om dårlig internkontroll og uriktig rapportering til Riksrevisjonen og departementet er alvorlige nok feil til at lederen for gigantkonstruksjonen Nav må ta hatten sin og gå.

For kontekst kan vi ta med at den forrige Nav-sjefen ble sittende etter det som fortsatt kalles «Nav-skandalen», der feilaktig tolkning av EØS-regler førte til at over 80 personer ble uriktig dømt og mange måtte tilbakebetale ytelser.

Holte omtales som dyktig, og får med seg gode skussmål på veien ut. Det har vært stormer under hans fem år lange lederperiode, også internt, men ikke verre enn at han ble applaudert ut av lokalene tirsdag.

Det er ikke dårlig når man har ledet en organisasjon med 22.000 ansatte, og der de ansatte – ofte på samme kontor – er ansatt i både stat eller kommune.

Det store spørsmålet nå som Nav har fått leve i snart 20 år og har spist alle sine toppsjefer, burde kanskje ikke være hvorvidt man har tillit til Holte eller ikke. Men om vi har grunn til å ha tillit til Nav.

Trygdeetaten, den kommunale sosialtjenesten og Aetat – det som i tiden før korte og kjappe navn på offentlige institusjoner het Arbeidsmarkedsetaten – ble slått sammen til Nav 1. juli 2006. Tanken bak kan oppsummeres i mottoet om «én dør inn» til de offentlige arbeids- og velferdstjenestene.

Det skulle i sin tur skulle gi raskere overgang fra trygd til arbeid for mange, og mer trygghet i hverdagen for Navs brukere. Navs brukere betyr i klartekst så godt som alle vi som bor i Norge – vi er alle på et eller annet tidspunkt, og gjerne flere, på vei inn den ene døra til Nav.

Har disse vakre visjonene blitt omsatt i erkjent virkelighet, eller ble det med tanken?

Utover den vanvittige størrelsen – i antall ansatte, budsjett og oppgaver – er det stukket noen kjepper i hjulene for at Nav skal lykkes. Nav har to eiere: staten og kommunene.

Statlige og kommunalt ansatte i Nav har ulike budsjetter, forskjellige digitale systemer og heller ikke det samme regelverket å forholde seg til. Den ene døra inn skjuler et veldig komplisert system på bakrommet.

Så er det med Nav som med det meste annet: Det er for lite penger og det finnes for lite tid. Mange brukere er frustrerte etter møter med Nav – enten fordi de ikke får det de mener de har krav på, eller fordi de opplever at de ikke blir hørt på tilstrekkelig vis.

De ansatte får ikke de rammene de trenger for å sette av nok tid til den enkelte, som lett bare blir enda et nummer i en rekke av nummer. Dette vet vi jo: I store systemer som Nav-systemet, blir enkeltmennesket fort veldig lite.

Og det finnes nok av både evalueringer og enkelthistorier som bekrefter at Nav kunne ha vært en langt mer vellykket konstruksjon enn tilfellet er i dag.

Det er selvsagt lettere å vise handlekraft for en statsråd ved å kvitte seg med en Nav-sjef enn det er å gjøre den tunge jobben med å reformere systemet. Nå har Nav kvittet seg med enda en direktør.

Det har ikke bare vært solskinn under Hans Christian Holtes ledelse, på langt nær. Men den som skal få Nav til å fungere etter intensjonene, må trolig være noe i nærheten av et supermenneske.

Om det ikke gjøres en grundig jobb med å ruste opp Nav, eller å splitte opp den gigantiske konstruksjonen, er det god grunn til å tro at også etterfølgeren vil slite med å sitte åremålet ut.