Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Peggy Hessen Følsvik går av som LO-leder på kongressen i mai.

Dragkampen om å erstatte henne er så smått i gang. Fellesforbundets Jørn Eggum er favoritt til å overta ledertrøya. LO-nestleder Sissel Skoghaug er også interessert. Foreløpig ligger skjebnen i hendene til valgkomiteen, ledet av Mette Nord.

5. til 9. mai samles LO-kongressen, med 300 delegater i salen, for å behandle arbeidsprogram og velge ny ledelse.

Landsorganisasjonen har siden starten for 126 år siden hatt 18 ledere. 15 menn og tre kvinner. Og nå står det etter alt å dømme mellom gullsmeden Jørn Eggum (52) og sykepleieren Sissel Skoghaug (53).

Jørn Eggum leder Fellesforbundet, som med sine 175.000 medlemmer er LOs største forbund i privat sektor. Sissel Skoghaug er nestleder i LO. Hun har sin bakgrunn i Fagforbundet, som er LOs desidert største forbund med over 400.000 medlemmer.

LO består av 23 forbund. Fem kvinner og tre menn utgjør LO-ledelsen, og det er disse åtte som nå er på valg.

Størst interesse er det naturlig nok om hvem som blir LO-leder. Jeg vil bli overrasket dersom Jørn Eggum ikke går seirende ut.

Nå er det nemlig Fellesforbundets og industriens tur. Peggy Hessen Følsvik har fortid i Handel og Kontor.

Bak en slik vurdering av kandidatene finnes det verken «vitenskap» eller historikk å hvile seg på. Det blir litt smak og behag, alt ettersom hvem man snakker med.

Men historien over tidligere LO-ledere de siste 36 årene gir likevel en pekepinn:

Yngve Hågensen kom fra industrien. Gerd-Liv Valla kom fra offentlig sektor, Roar Flåten fra industrien og Gerd Kristiansen fra offentlig sektor. Hans-Christian Gabrielsen kom fra industrien, og han ble etterfulgt av Peggy Hessen Følsvik som hadde bakgrunn fra flybransjen.

Jørn Eggum må betegnes som favoritt til vervet som ny LO-leder. Han har riktignok ikke flagget sitt kandidatur offentlig, men jeg vet at han stiller. Og følgende uttalelse fra Eggum er ganske så avslørende:

«Nå må valgkomiteen få gjøre jobben sin, men Fellesforbundet har en tradisjon med å levere gode tillitsvalgte til LOs ledelse. Det er vår ambisjon også denne gangen».

Sissel Skoghaug er derimot åpen på at hun har lyst på ledervervet. «Siden jeg er første nestleder og representerer det desidert største forbundet i LO, synes jeg det er helt naturlig at jeg blir vurdert som lederkandidat», sier hun.

Det er grunn til å merke seg at Fagforbundets nestleder, Helene Harsvik Skeibrok, ikke vil kommentere Skoghaugs kandidatur.

Hun nøyer seg med å uttrykke full tillit til at valgkomiteen gjør en god og grundig jobb. Situasjonen blir ekstra pikant siden det er Fagforbundets leder, Mette Nord, som leder valgkomiteen.

Jørn Eggum nøyer seg med å vise til at det er satt ned en valgkomite «som skal jobbe for en enstemmig innstilling på et godt lag». Det er ingen fast LO-tradisjon for at nestledere rykker opp til å bli leder, men det har skjedd ved flere korsveier.

Det er derimot en tradisjon for å finne samlende løsninger når det skal velges LO-ledere.

Unntaket er kampvoteringen mellom Yngve Hågensen og Nils Totland i 1989. Hågensen trakk det lengste strået med klar margin. Det hører med til historien at Tor-Arne Solbakken var motkandidat, helt til det siste, da Gerd Kristiansen til slutt ble valgt enstemmig i 2013.

Det er interessant å notere at Skoghaug og Eggum uttaler seg litt forskjellig i et ferskt intervju i Klassekampen. Hun mener LO-familien må erkjenne at verdiskapningen skjer både i privat og offentlig sektor. Han framhever viktigheten av å stå sammen om LOs politikk for kraft og energi.

Jeg vil for egen del legge til at LO må finne samlende kompromisser i både klima- og oljepolitikken. På disse saksområdene har Fagforbundet og Fellesforbundet profilert seg i hver sin retning.

Her er det store spenninger innad i LO, og skillet går i stor grad mellom offentlig og privat sektor.

Kjøttvekta må imidlertid ikke misbrukes til å overkjøre ulike «særinteresser». Alle medlemmene i LO-familien må føle at de får gjennomslag på sine fagfelt. Her ligger nettopp styrken i LO.  

Lønnsforhandlinger er LOs største oppgave. Tradisjonelt er det Fellesforbundet som fører an i hovedoppgjør annethvert år. Mellomoppgjørene er det LO-lederen som står for.

Ved sammensetningen av den øverste LO-ledelsen legges det stor vekt på å ha forhandlingserfaring.

Videre er det viktig å slå ring om modellen der industriens tåleevne er grunnlaget for lønnsoppgjøret i frontfaget, og at dette resultatet legger normen for påfølgende oppgjør i både privat og offentlig sektor.

De siste årene har Unio-familien og Akademikerne gjort forsøk på å tøye denne strikken lenger enn langt. Strekket innad i fagbevegelsen er større enn på lenge.

Frontfaget er under press. På denne bakgrunn er de mye som taler for at Jørn Eggum er den rette mannen som ny LO-leder. Det gjenstår å se om Sissel Skoghaug gjør ham rangen stridig.

Når Skoghaug ventelig får flertall mot seg i valgkomiteen, tar hun neppe en kampvotering på LO-kongressen. Det er min kvalifiserte spådom.