Ina Rangønes Libak, medlem av arbeidsutvalget i FO (Fellesorganisasjonen)

19. mars markerte vi den internasjonale sosialarbeiderdagen. Vi i FO, fagforeningen for sosialarbeidere, brukte dagen til å vise frem alt det gode sosialfaglige arbeidet som gjøres hver eneste dag.

Men selv om markeringen er over, gjenstår det store sosiale problemer i Norge vi ikke kan akseptere. Helt fra de første sosialarbeiderne har vi sett sider av samfunnet som ikke er synlige for de fleste. Det gir oss en plikt til å heve stemmen om det vi ser. Som fagforening skal vi alltid komme med sosialpolitiske løsninger.

Dyrtida er ikke bare noe som skjer nå. Den kan vare i generasjoner om vi ikke gjør viktige sosialpolitiske løft nå. Vi vet at å vokse opp med store sosiale problemer i familie og nærmiljø øker risikoen for sosiale problemer i eget liv.

Vi vet at ett sosialt problem ofte forsterker et annet. Barn som ikke lengre kan fortsette med idrett og kulturskole på grunn av økonomi, mister viktige fellesskap som vil prege livene deres. Familiene som nå bekymrer seg for neste husleie, kan slite med å være gode omsorgspersoner for barna sine fordi økonomien krever alt av dem.

Politikkens oppgave må være å forebygge sosiale problemer før de oppstår, og løse dem før de blir for store.

Det kan være vanskelig å se verdien i noe før det blir borte. Det forebyggende arbeidet er lett å kutte i når det er stramme budsjetter i politikken, men det vil koste oss dyrt på lengre sikt.

Ungdom som kom seg gjennom skolen med fagbrev, mye på grunn av miljøterapeuten i skolen som fulgte opp tett, synes ikke i statistikken når hun ikke dropper ut.

Han som ble fanga opp av en utekontakt, som jobba oppsøkende med ungdom før han kom altfor langt inn i det kriminelle miljøet, synes heller ikke.

Men de finnes, og det gjør også fagfolkene rundt dem. Alle som jobber forebyggende, skaper verdier til samfunnet vårt. Investeringer i forebygging er løsningen, ikke problemet, når det er stramme offentlige budsjetter. Hvis ikke skyver vi den økonomiske kostnaden foran oss. 

Vi ser også at velferdsstaten må bli et tryggere og mer tilgjengelig sted å komme til. Ingjerd Schou, Norges siste sosialminister, sa at «velferdsstaten er oppe til eksamen hver dag i møte med den enkelte».

Hver eneste gang noen søker uføretrygd, har mista jobben eller ber om hjelp med et rusproblem, er velferdsstaten oppe til eksamen. Alle disse møtene til sammen bestemmer tilliten vi som samfunn har til velferdsstaten vår, og til samfunnet som helhet.

Det er hardt å bli rammet av en krise, men det er mye hardere om vi i tillegg ikke stoler på at noen står der for å hjelpe oss. Vi må vite at vi blir møtt av hjelpere, ikke dommere. Fagfolk må ha tid og tillit i jobben til å se den som sitter foran dem, ikke bare skjemaet sitt.

Velferdsstaten er mer enn et system. Den er et løfte. Et løfte om at vi får støtte i våre mest sårbare øyeblikk. Å investere i en aktiv sosialpolitikk bygger tilliten til velferdsstaten og til storsamfunnet.

Dyrtida kan koste oss dyrt om vi bare skyver kostnaden videre.