Espen Borgir Christophersen

Under åpningen av NHOs årskonferanse luftet NHOs president sin frustrasjon over at norske kommuner sier nei til vindkraft.

Grenland ble trukket fram som eksempel på en region med et stort kraftbehov, men med en like stor kraftmotstand. Høsten 2023 sa bystyrene i Skien og Porsgrunn prinsipielt nei til vindkraft.

Dette fremstår som både pussig og irrasjonelt – når kraftbehovet i Grenland alene tilsvarer 10% av Norges samlede kraftproduksjon.

Prinsippvedtakene fremstår som pussige og irrasjonelle fordi deres egne industriarbeidsplasser står i fare for å forsvinne dersom de ikke får tilgang til mer strøm.

Behovet for å forstå pussige og irrasjonelle valg har økt de siste årene, blant annet drevet fram av behovet for å forstå Brexit og hvordan Donald Trump ble president i USA.

En rekke analyser er gjort, og boken «The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics» av David Goodhart kan hjelpe oss å forstå irrasjonelle valg også i den norske kraftdebatten.

Goodhart deler nemlig befolkningen i to: «Somewheres» og «Anywheres», og beskriver oss på følgende måte:

Somewheres er tilknyttet lokalsamfunnet, verdsetter tradisjonelle måter å leve på, og er skeptisk til raske sosiale, kulturelle eller teknologiske endringer, særskilt hvis det skjer samtidig.

Somewheres har mindre sannsynlighet for å flytte eller bytte jobb, antakelig på grunn av en sterk følelse av lokal identitet. Somewheres kan i mange tilfeller karakteriseres som Vanlige folk med sunn fornuft. Omtrent 50-70% av oss er Somewheres.

Anywheres derimot, prioriterer personlig og profesjonell utvikling, har hatt studieopphold i utlandet og knytter sin identitet til karriere og prestasjoner, har høy kulturell kapital, liker raske endringer og ser verden ut fra et globalt perspektiv.

20-30% av oss er Anywheres, en gruppe vi likeså gjerne kan kalle Eliten. Noen befinner seg også et sted midt imellom. 

En enda grovere inndeling av forskjellen mellom Somewheres og Anywheres, er at Anywheres oppsøker akademiske miljøer mens Somewheres går på fotballkamp. Somewheres er fotballtrenere for Jenter 2014, mens Anywheres trener til Birken. Begge gruppene aksepterer homofili, men det er bare Anywheres som kan finne på å gå i Pride-tog.

Samfunnskontrakten mellom Somewheres og Anywheres er at Anywheres styrer landet så lenge Somewheres kan leve livene sine uten for mye plunder og heft.

Anywheres har de ledende posisjonene, enten det er i politikken, næringslivet, embetsverket eller i de statlige organisasjonene.

Anywheres har kommet til disse posisjonene fordi de er kvalifisert til det, men også fordi de har en indre motivasjon til å drive både seg selv og samfunnet framover.

Liberaliseringen av det norske kraftmarkedet i 1991 ble drevet fram av Anywheres. Kraftsystemet skulle utnyttes mer effektivt.

Etter 1991 ble det bygget flere utenlandskabler. Riktignok var det diskusjoner om disse kablene, blant annet på grunn av frykten for høye strømpriser. Men Anywheres parerte diskusjonene med at vi trengte kablene av hensyn til forsyningssikkerhet. I tillegg ville den mulige prispåvirkningen være marginal.

Og det var den. Fra 1991 og fram til høsten 2021 varierte strømprisen mellom 20 og 50 øre/kWh, stort sett avhengig av hvor mye det hadde regnet året før.

Samfunnskontrakten mellom Somewheres og Anywheres om forvaltningen av det norske kraftsystemet gjaldt inntil Russland invaderte Ukraina og energiprisene føk i taket. Resten er historie.

Den sterke motstanden mot utbygging av kraft, og vindkraft spesielt, kommer av at Somewheres har mistet tilliten til at Anywheres kan forvalte kraftmarkedet til det beste for begge parter.

Den viktigste grunnen til dét er at Anywheres’ svar på de høye strømprisene er at dette må markedet regulere selv. Når man har overlatt et marked til seg selv, uten muligheter for politiske intervensjoner, så er det en innrømmelse om at politikk ikke lenger funker. Når politikk ikke lenger funker, så mister man tilliten til politikerne.

I dette vakuumet lanseres det stadig mer eller mindre gjennomtenkte forslag til politikk, som for eksempel makspris på strøm.

En idiotisk idé, tenker Anywheres. Det er i det minste et forsøk på å gjøre noe, tenker Somewheres.

Personlig mener jeg markedet i all hovedsak skal løse dette selv, med minst mulig innblanding fra politikere. Jeg er for eksempel sterkt kritisk til strømstøtte. Det fører til store samfunnsøkonomiske tap og gir folk ingen insentiver til energieffektivisering.

For meg er det helt åpenbart at det norske kraftsystemet må utnyttes til sitt fulle. Utfasing av oljeinntektene må med tid og stunder erstattes med andre inntekter.

Utbygging og salg av norsk grønn strøm til de som vil betale mest for den, er en åpenbar kandidat til hva vi kan leve av etter olja. Problemet er imidlertid at Anywheres skaper et inntrykk av at målsettingen med energipolitikken er å sikre lave og stabile kraftpriser.

Får du en kraftverkseier på tomannshånd, vil du skjønne at målet er å selge strømmen til høyest mulig pris. Det skulle bare mangle. Slik fungerer nemlig et marked, enten du selger gass, melk, laks eller strøm.

Eierne av kraftverkene tør bare ikke si det høyt, men velger heller å prate ut av begge munnvikene samtidig.

Det er i tillegg relativt meningsløst å ødelegge et vassdrag eller sprenge seg gjennom et fjellområde for å bygge vindturbiner, om du ikke skal selge produktet ditt til høystbydende.

Årsaken til denne dobbeltkommunikasjonen kan være at Anywheres tror Somewheres er dumme.

Innbyggerne i Grenland, som pussig og irrasjonelt sier prinsipielt nei til vindkraft selv om de trenger mye strøm, er ikke dumme. De klarer bare ikke å se hvordan energipolitikken henger sammen akkurat nå.

Det skjønner jeg godt. Jeg gjør det ikke selv, etter nærmere 20 år i norsk energibransje.

Vi skal utvikle norsk sokkel, samtidig som vi skal bygge 30 GW havvind? Vi skal sikre lave og stabile strømpriser i Norge når Europa skriker etter grønn strøm? Vi skal be folk investere i ENØK samtidig som vi kaster penger etter dem når strømprisen går over 70 øre?

Er dette politikk eller politisk konfliktskyhet?

Anywheres mangler en troverdig og realistisk plan på hvordan Norge i fremtiden skal produsere, bruke og selge energi på.

Dersom Anywheres fortsatt skal styre landet, så må de sette seg bak rattet og sette kurs og retning og fortelle oss hvor vi er på vei.

Dette venter Somewheres på. De skjønner de vil måtte akseptere endringer. De har nemlig for lengst skjønt at et grønt skifte er på gang.

Debattinnlegget ble først publisert i Dagsavisen.